Hva betyr det for parforholdet å være fosterforeldre?

Abstract

Hensikten med denne masteroppgaven er å undersøke hva det betyr for parforholdet å være fosterforeldre. Empirien består av seks kvalitative intervjuer med fosterforeldre om deres parforhold. Hvilke mønster ser ut til å utvikle seg etter fosterbarnet flytter inn? Hvordan er det å ivareta parrelasjonen i kombinasjon med å være fosterforeldre? Er parforhold tema i samtaler med barneverntjenesten? Hvilke forståelsesformer har barneverntjenesten? Dette er noen av spørsmålene studien reiser, og intensjonen er å løfte frem fosterforeldrenes erfaringer. Fosterforeldreskapet og de interpersonlige relasjonene ses i en samfunnsmessig kontekst, og modernitetsteoretiske perspektiver på familien danner oppgavens teoretiske rammeverk. Studien tar for seg tre analytiske temaer: fosterforelderskapet som felles prosjekt og mestringsstrategier i fosterforeldreskapet. Videre barnevernets praksis og forståelsesformer, og hvilken betydning disse kan ha for balansen i fosterforeldreskapet, og dermed for fosterbarnets omsorgsbetingelser. I utgangspunktet har fosterforeldrene et mål om å ha fosterforeldreskapet som et felles prosjekt. Studien viser at frikjøp fra annet arbeid som i hovedsak gjelder for kvinner, påvirker parforholdets dynamikk, og at måten fosterforeldrene fordeler arbeidsoppgaver fra starten av setter presedens for videre praksis. I parene som har komplementære roller utvikler det seg en ubalanse mellom kjønnene, med særlig merbelastning for kvinnene. Det viser seg å bli vanskelig å realisere målet om å være fosterforeldre som et felles prosjekt, og opplevelse av ensomhet blir trukket frem av kvinner i frikjøp. Studien viser også at slitenhet i fosterforeldreskapet påvirker parforholdet på ulike måter. En kontrast i empirien er et fåtall som i utgangspunktet praktiserer mer likestilt arbeidsdeling i paret. Her ser det ut til at det i større grad er mulig å realisere planen om å være fosterforeldre som et felles prosjekt, noe som også ser ut til å virke styrkende for og fosterforeldreskapet og for parforholdet. Videre ser vi hvordan fosterforeldre drar nytte av hverandre for opplevelse av mestring, og hvordan noen holdninger ser ut til å virke opprettholdende for parforholdet. Det ser ut til at barneverntjenesten har et barnesentrert fokus i fosterhjemsarbeidet og lite oppmerksomhet på parforholdet, og at fostermors rolle idealiseres i relasjonene til fosterbarnet. Denne praksisen ser ut til å begrense fosterforeldrenes mulighet til å være fosterforeldre som et felles prosjekt.