Personlige fortellinger iscenesettes- med kroppen som instrument

Abstract

I dette masterprosjektet har jeg undersøkt hva som settes på spill når ungdom gis anledning til å iscenesette sine personlige historier med kroppen som det primære omdreiningspunktet. Det har jeg gjort ved å undersøke autonomiaspektet, tidsaspektet og formidlingsaspektet i et prosjekt jeg gjennomførte med en 3. klasse drama ved en videregående skole. Med en hermeneutisk fenomenologisk tilnærming og et utgangspunkt i praktisk utforskning av de to fysiske teatermetodikkene Building Blocks og Viewpoints har jeg forsket praksisledet gjennom et kvalitativ og performativt forskningsparadigme. Datainnsamlingen baserer seg på observasjon, feltnotater og gruppeintervju. Temaene analyseres, fortolkes og drøftes opp mot teori fra tidligere forskning på teater og ungdom herunder demokratiske prosesser i prøverommet, devisingteori og en analysemodell av performativ scenekunst. Dette danner grunnlaget for en drøfting av autonomi, tid og formidling i mitt prosjekt. Den praktiske delen av masterarbeidet bestod av seks dager fordelt på tre uker, der de tre første dagene bestod av workshoper; i Building Blocks, Viewpoints og muntlig fortelling. Disse dannet så grunnlaget for en devisingprosess som resulterte i forestillingen Ta meg bort herfra! Oppgaven ser på hvilke faktorer som opprettholdt ungdommenes eierskapsfølelse og på hvilken måte tidsaspektet påvirket ungdommenes opplevelse av autonomi og hvordan dette ble forvaltet i forestillingssituasjonen. Ved å ta utgangspunkt i ungdommenes impulser, innspill og medskapning inn i de fysiske teatermetodikkene fikk de en opplevelse av eierskap. Øvelsene var intuitive for elevene noe som ga dem mestringsfølelse og oppdrift, som igjen genererte flow, eierskap og en sterk opplevelse av vilje og nødvendighet for fortellingene. Dette har jeg sett på som positive synergieffekter mellom tid og autonomi som igjen gir «boost» inn i forestillingen. Elevene opplevde at det som tryggere og mer komfortabelt å formidle historiene fysisk enn om de skulle fortalt historiene sine med ord. Dette ble også en viktig faktor for følelsen av autentisitet og jeg erfarte at den fysiske distansen skapte en ny innsikt til en dypere nærhet. Dette peker igjen på det jeg mener er det fysiske teaterets (og kunstens) mulighet for abstraksjon der en til en situasjon oppløses og det skapes nye universelle situasjoner der deltakerne og publikum kan se seg selv.

In this master thesis, I have examined what is put into play when adolescents are given the opportunity to stage their personal stories with their body as the primary fulcrum. I´ve done this by examining the aspects of autonomy, time and conveying, in a project implemented with drama students in their third year of upper secondary school. With a hermeneutical, phenomenological approach in a practical examination based on the two physical theatre methods of Building Blocks and Viewpoints, have I researched led by practice through a qualitative and performative research paradigm. The collection of data is based on observation, field notes and group interviews. Themes are analysed, interpreted and discussed up against theories from earlier research on theatre and adolescents, including democratic processes in the rehearsal room, devising theories and a research model of performative arts. This forms the basis of a discussion on autonomy, time and conveying in my project. The practical part of my master thesis consisted of six days over three weeks, where the three firsts days consisted of workshops; on Building Blocks, Viewpoints and oral storytelling. These then formed the basis of a devising process which resulted in the performance Ta meg bort herfra! (Take me out of here!) The thesis looks at which factors kept the adolescents feeling of ownership and in which way the time aspect affected the youths feeling of autonomy and how this was managed in the performance situation. By basing it on the adolescent’s impulses, input and co-creation into the physical methods of theatre they experienced a feeling of ownership. The exercises were intuitive for the students, which gave them a sense of empowerment and buoyancy, which again generated flow, ownership and a strong feeling of will and necessity for the stories. I see this as positive synergies between time and autonomy which again gives “boost” into the performance. The students felt safer and more comfortable in conveying the stories through a physical language, more than conveying them solely by words. This became an important factor for the feeling of authenticity, and I experienced that the physical distance created new insight and new closeness. This again points towards what I mean is the physical theatre´s (and art´s) possibility for abstraction where a situation absolves itself and creates universal situations where participants and audience can see them self.