Effekt av administrasjon av testosteron på veksthormonmarkørene insulinliknende vekstfaktor type 1 (IGF- 1) og N-terminal propeptid av type III prokollagen (PIIINP)

Abstract

Introduksjon: Veksthormon antas å være mye brukt av idrettsutøvere som et prestasjons-fremmende middel. Doping med veksthormon er utfordrende å detektere på grunn av 1) kort halveringstid, 2) den rekombinante formen er identisk med en av de endogene isoformene, og 3) veksthormon skilles ut fra hypofysen i pulser som gir svært varierende døgnkonsentrasjoner. Utøvers biologiske pass består av individuelle profiler av markører for doping, og er et viktig hjelpemiddel i kampen mot doping. I dag består utøvers biologiske pass av en hematologisk modul for påvisning av bloddoping, og en steroidmodul for påvisning av doping med steroider. En tredje modul, for påvisning av doping med veksthormon og frigjørende faktorer, er under utvikling. Som en del av utviklingen er det viktig å kartlegge konfunderende faktorer, og for å kunne sammenholde resultatene fra de ulike modulene er det viktig å kjenne til hvordan andre former for doping påvirker de markørene som benyttes. I denne oppgaven studeres effekten av administrasjon av testosteron på de to veksthormonavhengige biomarkørene insulinliknende vekstfaktor type 1 (IGF-1) og N-terminal propeptid av type III prokollagen (PIIINP), samt GH-2000 score, som skal inngå i den fremtidige endokrine modulen. Dersom testosteron har en effekt på biomarkørene må det evalueres om denne er stor nok til at testosteron anses som en konfunderende faktor i den endokrine modulen. Metode: En randomisert, dobbeltblindet, kontrollert studie hvor 24 friske, unge menn ble fordelt i en behandlingsgruppe (n = 12, hvorav 9 fullførte) og en placebogruppe (n = 12, hvorav 10 fullførte). Behandlingsgruppen fikk injisert 1 mL Sustanon 250, og placebogruppen fikk injisert 1 mL saltvann. Til sammen 12 blodprøver fra hver deltaker ble samlet inn før, under og etter administrasjon av testosteron/placebo over en periode på 5 uker. Immunoradiometrisk assay og radioimmunoassay ble benyttet til å bestemme konsentrasjonen av henholdsvis IGF-1 og PIIINP i serumprøvene. En alders- og kjønnsdiskriminantformel, der konsentrasjonene av IGF-1 og PIIINP inngår, ble benyttet til å beregne GH- 2000 score for samtlige prøver. Resultater: Både konsentrasjon av IGF-1 og PIIINP, samt GH-2000 score var signifikant (IGF-1 og GH- 2000 score: p < 0,001, PIIINP: p < 0,0001) høyere i testosterongruppen sammenliknet med placebogruppen. For GH-2000 score var variansen signifikant (p < 0,01) større hos testosterongruppen. Konklusjon: Ved administrasjon av en terapeutisk dose testosteron øker både konsentrasjonen av IGF-1 og PIIINP, samt GH-2000 score. Testosteron anses derfor å være en konfunderende faktor ved påvisning av doping med veksthormon i endokrin modul. Testosterons effekt på biomarkørene for veksthormon kan også brukes som hjelp ved evaluering av unormale endringer i steroidmodulen i utøvers biologiske pass.