Mellom skjønn og forskningsbasert kunnskap: En kvalitativ studie om ergoterapeuters tilnærminger i rehabilitering med personer med apraksi

Abstract

Bakgrunn: Apraksi er en hyppig kognitiv forekomst etter hjerneslag som påvirker evnen til å utføre grunnleggende aktiviteter i dagliglivet. Forskningen på behandling og prognose er begrenset. Ergoterapeuter er de som oftest er involvert i rehabilitering ved apraksi, men intervensjoner for praksis er lite belyst. Hensikt: Målet med denne studien er å få økt kunnskap om ergoterapeuter erfaringer, resonneringer og tilnærminger i behandling med apraksipasienter. Metode: Studien har et kvalitativ design, med bruk av semistrukturerte intervjuer og en tematisk analytisk tilnærming. Resultat og konklusjon: Studien viser at ergoterapeuter primært baserer egen fagutøvelse i behandling av apraksi basert på klinisk erfaring og resonnering, i tillegg til at pasientenes preferanser, ressurser og behov er sterkt avgjørende for valg av tilnærming. Ergoterapeutene i studien anvender ulike tilnærminger i behandling av apraksi basert på helbredende- og kompenserende metoder for å øke selvstendighet og delaktighet i hverdagslige aktiviteter. Terapeutisk guiding, demonstrasjon, muntlig instruksjon, eliminering av språk, bruk av sjekklister i form av ord eller bilder og bruk av prinsipper fra feilfri lærings metoden, er blant metodene ergoterapeutene anvender i behandling av apraksi.

Background: Apraxia is a common occurrence after a stroke. It affects the cognitive ability to complete basic everyday activities. The existing research on treatment and prognosis is limited. Occupational therapists are the ones who, for the most part, are involved in the rehabilitation regarding patients with apraxia, but interventions for practice is sparsely illuminated. Purpose: The aim of this study is to increase the knowledge about the occupational therapists’ experiences, reasonings and approaches in treatment of patients with apraxia. Method: This study has a qualitative design. It uses semi-structured interviews and a thematic analytical approach. Results and conclusion: This study shows that occupational therapists primarily base their own professional practice in treatment of apraxia based on clinical experience and reasoning. The study also shows that the patient’s preferences, resources and needs are also very decisive when it comes to selecting an approach. The occupational therapists in the study implement different approaches to the treatment of apraxia based on remediale and adaptive functional approaches to increase independency and involvement in everyday activities. Therapeutic guiding, demonstration, oral instruction, elimination of language, use of checklists in form of words or pictures, and the use of principles from the errorless learning method, is amongst the methods that occupational therapists use in the treatment of apraxia.