Partnerdrap – risiko og sårbarhet for barna som blir igjen. En litteraturstudie som omhandler resiliens og barns psykososiale fungering etter et partnerdrap

Abstract

Denne oppgaven har som agenda å bidra med kunnskap om barns resiliens og deres risiko- og beskyttelsesfaktorer etter å ha vært vitne til partnerdrap, og hva resiliensprosessene har å si for deres psykososiale fungering videre i livsløpet. Til dette arbeidet er litteraturstudie brukt som metode. Det har blitt gjort et bredt litteratursøk i ulike databaser, både innenfor psykologi, psykotraumatologi, familieterapi, viktimologi, sosiologi, psykiatri og kriminologi. Denne tilnærmingsmåten avdekket at det finnes en god del forskning om partnerdrap, vold og resiliens, men det er minimalt med forskning gjort på barn og hvordan de takler et så alvorlig traume som partnerdrap. Artiklene som er inkludert i denne studien er i hovedsak amerikanske artikler. Studiens funn er belyst i form av teoretiske perspektiver som inkluderer: resiliens, systemteori og utviklingsteori Studiens hovedfunn viser at det er viktig med tidlig innsats hos barn som har vært vitne til partnerdrap. Dessverre er dette en gruppe barn det er gjort lite til ingen forskning på her i Norge, og det finnes ingen god nok instans som kan ta vare på disse barna å hjelpe dem på veien til tilfredsstillende psykososial fungering. Studien setter søkelys på at det trengs en forebyggende innsats når det kommer til partnervold. Tidligere partnervold er den største risikofaktoren for partnerdrap, og barn og deres familier trenger å få ressurser som støtter opp under deres arbeid mot en positiv utvikling, både individuelt, men også som en familieenhet. Gode beskyttelsesfaktorer og tiltak er essensielle for barns resiliensprosesser og deres tilfredsstillende psykososiale fungering. Det inkluderer beskyttelsesfaktorer og tiltak som fokuserer på positiv utvikling, selvregulering, sosiale nettverk og mestring.

The agenda of the study is to contribute with knowledge of children`s resilience and their risk- and protective factors after witnessing intimate partner homicide, and what resilience processes have to say for their psychosocial functioning further in life. A literature review has been used as a method. A wide literature search has been done in various databases, that includes: psychology, psychotraumatology, family therapy, victimology, sociology, psychiatry and criminology. This approach revealed that there exists a good amount of research on intimate partner homicide, violence and resilience, but there is minimal research on children and how they cope with a serious trauma as intimate partner homicide. The articles in this study is mainly American articles. The study`s findings has been interpreted in the form of theoretical perspectives, that include: resilience, system theory and development theory. The main findings in this study show that early intervention for children who have witnessed intimate partner homicide is crucial. Sadly, these children are a group who you can find little to no research on here in Norway, and there doesn’t exist a good enough centre who can take these kids in, and help them on the road to a satisfactory psycho-social functioning. This study emphasizes the need for a preventative effort when it comes to intimate partner violence. Intimate partner violence is the biggest risk factor when it comes to intimate partner homicide, and children and their families need resources that supports their work towards positive development, both individually and as a family unit. Strong protective factors and measures are essential for children`s resilience processes and their satisfactorily psycho-social functioning. That includes protective factors and measures that focus on positive development, self-regulation, social networks and coping mechanisms.