Barnevernets møte med døve barn - Saksbehandleres erfaringer med døve og hørselshemmede barn og unge i barnevernet

Abstract

Temaet i masteroppgaven går ut på et lite belyst område innenfor forskning som omhandler døve og hørselshemmede barn og unge i barnevernet. Problemstillingen går her ut på barnevernspedagogens erfaringer i møte med døve og hørselshemmede med behov for hjelp fra barnevernet. Blant annet stilles det spørsmål om barnevernspedagogens kompetanse om barn med hørselstap. Hvor går grensa for hva som er til barnets beste? Hvordan opplever og takler barnevernspedagogen de utfordringer som oppstår i møtet med det hørselshemmede eller døve barnet? Med feministiske perspektiver av Smith og Beauvoir, hvor menns forståelse og undertrykkelse av kvinner blir brukt som metafor for hørendes forståelse og gjerne ubevisste undertrykkelse av døve og hørselshemmede, bidras det til flere ulike måter å forstå de ulike utfordringene som oppstår i det barnevernsfaglige arbeidet med døve og hørselshemmede barn og unge. Tidligere forskning på samtaler med minoritetsbarn, tolkemedierte samtaler og døvhet i Norge generelt har også bidratt å se hele konteksten og meningen i barnevernspedagogens erfaringer. Det ble brukt semistrukturerte og kumulative intervjuer med fire saksbehandlere fra hver sin barnevernstjeneste fra forskjellige steder i Østfold. Blant de viktige spørsmålene ble det spurt om hvordan barnevernspedagogen opplever samarbeidet med den unge, hvilke utfordringer de møter, hvordan de opplever eventuelt samarbeid med andre instanser, og hvilke tanker de har rundt hva som er viktig for barnets deltakelse i familieliv. Med tematisk analyse ble teksten fra intervjuene kodet og delt inn i fire sentrale temaer: Kunnskap og kompetanse, deltakerperspektivet, tid og ressurser og tolkesituasjonen. Analysen av teksten er til dels inspirert av Foucaults diskursanalyse hvor makt fremheves som en viktig del av forståelsen av saksbehandlernes erfaringer i møtet med den unge. Blant funnene har det kommet fram en del frustrasjon fra saksbehandlerne hvor de opplever manglende kompetanse og veiledning i det å møte et døvt eller hørselshemmet barn/ ungdom. Det er mange utfordringer rundt bruken av tolk, og hvorvidt de kan stole på at tolken formidler det som blir sagt. Det er vanskelig å få den personlige kontakten med ungdommen når man bruker en tredjeperson til å tolke samtalen. Det brukes mindre tid enn det egentlig er behov for og det er utfordrende å kontakte den døve når man ikke har lov å sende elektronisk melding på grunn av taushetsplikt, men hvordan ellers skal den døve få beskjed om utsettelse av møte, ny avtale, eller annen viktig beskjed? Analysen av funnene har blant annet vist at det barnevernsfaglige arbeidet med døve og hørselshemmede barn og unge trenger sårt et kunnskapsløft og økt kompetanse i barnevernet.