Tverrfaglig samarbeid mellom barneverntjenesten og politi i forbindelse med tilrettelagte avhør. Aktørenes ansvar og rolle i saker som omhandler vold mot barn i nære relasjoner.

Abstract

This thesis investigates the interdisciplinary collaboration between the Child Care services and the Police and their responsibilities and roles in cases of child violence in family relations. When children live under conditions that might danger their health and development, the responsibility, on behalf of the Norwegian community, is in the hands of the Child Care services and the Police to ensure the best interest of the child. The research question is what promotes or inhibits the interdisciplinary collaboration between the Child Care services and the Police in cases of child violence. And more specific, how the collaboration related to forensic interviews with the child ensures the best interest of the child. I use semi structured in-depth interviews within a phenomenological approach as research method. My study consists of eight informants, four from the Police, three from the Child Care services and one from the Child Emergency centre. Exploring the informants´ own experiences and their views on the interdisciplinary collaboration was my main focus. My results show that the interdisciplinary collaboration between the Child Care services and the Police is known to be complex and challenging for the parties. Different laws and legislation, and different attitudes towards what defines violence often complicate the collaboration. Also, differences in their interpretation of the problem and knowledge on child violence and how to ensure the child best interest influence the collaboration. I therefore argue communication and trust to be significant to ensure necessary knowledge sharing in interdisciplinary collaboration. Especially trust is challenged when lacking a common understanding of the problem and mutual interpretations on how to resolve it. For instance, the Police explain that the Child Care services start their own investigation by talking to the child without involving the Police. The «Child Houses», being part of the Police services, provide better opportunities to reach common ground regarding mutual goals and common understanding of the problem and consequently, better terms for interdisciplinary collaboration. Still, however, the potential is in improved rules and regulations for the collaboration to clarify different responsibilities and roles. Hence, I discuss the importance of clarifying expectations related to the roles of respectively the Child Care service and the Police through increase knowledge sharing. Only then the parties would gain necessary knowledge about each others profession to ensure common knowing on problem solving. This is critical to safeguard the children and ensure their best interest in heart.

Denne oppgaven handler om det tverrfaglig samarbeidet mellom barneverntjenesten og politi, og deres ansvarsområder og roller i saker som omhandler vold mot barn i nære relasjoner. Der barn lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling har barneverntjenesten og politi et spesielt ansvar som samfunnsaktører å gripe inn og ivareta barnets beste. Problemstillingen i denne oppgaven er derfor hva som fremmer og hemmer tverrfaglig samarbeid mellom barneverntjenesten og politi i forbindelse med tilrettelagte avhør av barn, og hva et fungerende tverrfaglig samarbeid betyr for ivaretagelsen av barnet. Jeg har benyttet semistrukturerte livsverdensintervjuer innenfor en fenomenologisk tilnærming som metode for datainnsamlingen. Til sammen åtte intervjuer, derav fire i politiet, tre i barneverntjenesten og en fra barnevernvakten utgjør informantene mine. Målet har vært å undersøke informantenes egne erfaringer og opplevelser knyttet til det tverrfaglige samarbeidet. Funnene mine viser at tverrfaglig samarbeid mellom barneverntjenesten og politi oppleves som kompleks og utfordrende på flere områder. Ulikt lovverk og ulike holdninger til vold og anmeldelse syntes å være en årsak til at samarbeidet oppleves som vanskelig. I tillegg er ulik problemforståelse og kunnskap til hva som betegnes som vold andre årsaker til at samarbeidet oppleves som vanskelig. Jeg argumenterer derfor for at kommunikasjon og tillit er vesentlige forutsetninger for å lykkes med nødvendig kunnskapsdeling i det tverrfaglig samarbeid. Mye tyder på at tilliten blir satt på prøve grunnet manglende problemforståelse om hverandres oppgaver i saker der for eksempel politiet viser til at barneverntjenesten starter undersøkelser uten å involvere politiet. Barnehusene som er underlagt politiet, har gitt gode muligheter for felles målsetting og problemforståelse og dermed bedre betingelser for et tverrfaglig samarbeid. Potensialet er likevel en bedring av faste rammer og retningslinjer for samarbeidet, som kan bidra til at aktørene har en klar forestilling om ansvarsfordelingen i samarbeidet. Jeg diskuterer derfor viktigheten av avklarte forventninger til hverandres roller gjennom økt profesjonskunnskap og kunnskapsdeling for å skape en felles problemforståelse mellom aktørene. Dette for å lykkes med nødvendig ivaretagelse av barnet i dette samarbeidet.