Å GJØRE HÅP - En studie om pasienter i langvarig LAR-behandling, deres håp om recovery og hvordan jobbe for å styrke det.

Abstract

Tittel: Å gjøre håp. En studie om pasienter i langvarig LAR-behandling, deres håp om recovery og hvordan jobbe for å styrke det. Hensikt: Hensikten med denne studien er å få en større forståelse av hvilke håp pasienter i langvarig LAR-behandling har for egen recovery og hvordan de profesjonelle hjelperne kan arbeide håpefullt og være bærere av pasientenes håp i perioder hvor pasientene ikke mestrer dette selv. Teoretisk forankring: Studien er forankret i teori og forskning på håp og recoveryprosesser for mennesker med ROP-lidelse. Metode: Studien har et kvalitativt, utforskende og beskrivende design. Det er benyttet en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Datainnsamling ble gjennomført ved hjelp av semistrukturerte intervjuer av fire ansatte i et dagtilbud for pasienter i LAR-behandling. Systematisk tekstkondensering er brukt som metode i dataanalysen. Resultater: I analysen finnes disse temaene og subgruppene: Tema: ”Vi har alle et håp, ellers hadde vi ikke orket”. Subgrupper: ”Små lysglimt”. ”En stor boble”. Tema: ”Problemløsere og tilretteleggere”. Subgrupper: ”Rydde i kaos”. ”Et redskap for pasientene”. Tema: ”Suksessfaktorer”. Subgrupper: ”Kjernen i arbeidet”. I Tykt og tynt”. ”Omsorg, tillit og kontroll”. Tema: ”Rehabilitering eller skadereduksjon”. Subgrupper ”Det som ikke skjer”. ”De små ting”. Oppsummering: Det er usikkert hvordan håp kan utvikles og ivaretas. Hva som inspirerer håp avhenger av kontekst, er personavhengig og situasjonsbetinget. Recoveryprosesser beskrives som personlige og individuelle. Håp og recovery skapes i samarbeid med den enkelte pasient. Pasientenes håp beskrives i studien som små, konkrete og praktiske. Håpefull praksis handler ofte om tilrettelegging og hjelp med de små ting. Relasjoner til venner, familie og sosialt nettverk, økonomi, bolig og arbeid er viktig for recoveryprosesser. Pasientene i dagtilbudet får hjelp på mange livsarenaer. Det jobbes mye med økonomi, bolig og relasjon mellom pasienter og ansatte. Pasientenes relasjoner til familie, venner og sosialt nettverk beskrives som mangelfulle og ingen pasienter sies å være i lønnet arbeid. Det etterspørres et koordinert og helhetlig tjenestetilbud på tvers av etater og tjenestesteder.