Enslige mindreårige flyktninger i fosterhjem - En studie om omsorgserfaringer

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan enslige mindreårige flyktninger opplever og forstår omsorg i fosterhjem, ut fra deres egne beretninger om hverdagslivet i fosterhjemmet. Derfor er denne studien basert på enslige mindreårige flyktningers egne perspektiver på sin livssituasjon. I analysen brukes Pierre Bourdieus teoretiske nøkkelbegreper: habitus, sosiale felt og former for kapital, samt postkolonial teori om dekolonialisering for å besvare masteroppgavens problemstilling. Det har den siste tiden vært en økning i antallet nyankomne enslige mindreårige flyktninger i Norge som er under barnevernets omsorg. Selv om denne gruppen barn og unge har rett til gode oppvekstvilkår, med god og stabil voksenkontakt, blir ikke dette ivaretatt godt nok i Norge ettersom enslige mindreårige flyktninger over 15 år ikke er underlagt barnevernets omsorg. Blant de enslig mindreårige flyktningene under 15 år er det vanligere at de bosettes i et omsorgssenter fremfor i et fosterhjem sammenlignet med andre barn med barnevernstiltak i Norge. Basert på kvalitative livsformsintervjuer med tre enslige mindreårige flyktninger som bor i fosterhjem, har denne masteroppgaven fire hovedfunn: For det første viste det seg at fosterhjemmet bidro til at de unge kunne opparbeide seg sosial kapital og utvide sitt sosiale nettverk. For det andre hadde de unge i fosterhjemmet mulighet til å forhandle frem sin identitet slik de selv ønsket, som et resultat av en dekolonialiserende omsorgsutøvelse. For det tredje viste det seg at fosterhjemmet bidro til at det kunne oppstå varige relasjoner mellom de unge og fosterfamilien. Informantene promoterte deres familiemedlemsskap ved å beskrive opplevelser av identitet og tilhørighet til fosterhjemmene sine, samt å omtale sine fosterfamilier ved bruk av slektsterminologi. For det fjerde bisto fosterforeldrene med støtte i overgangen til voksenlivet ved å hjelpe de unge med sine skoleprestasjoner, til å få jobb og jobberfaring, og ved å tilby fosterbarna et sted å bo frem til de hadde tatt en utdanning. På denne måten ble ikke fosterhjemmet kun en omsorgssituasjon frem til de enslige mindreårige flyktningene ble myndige, men et hjem som tilrettela for at de unge kunne stå på egne ben og finne sin plass i samfunnet. Denne studien hadde et begrenset utvalg, og det er derfor nødvendig med videre forskning for å bekrefte disse funnene.

This dissertation investigates how unaccompanied refugee children experience and understand care in foster homes, based on their personal accounts of everyday life in the foster home. Thus, this study is based on unaccompanied refugee children’s own perspectives on their life situation. In the analysis Pierre Bourdieu’s theoretical key concepts: habitus, social fields and forms of capital, as well as postcolonial theory of decolonialization in order to answer this dissertation’s research question. Recently, there has been an increase in the number of newly arrived unaccompanied refugee children to Norway who are under the care of the child welfare services. Although this group of children and adolescents have the right to suitable upbringing and welfare with adult contact, this right is not adequately met in Norway, since unaccompanied refugee children over the age of 15 are not subject to child welfare services’ care. Among unaccompanied refugee children under the age of 15 it is more common to place them in residential care institutions, rather than foster homes compared to other children within the child welfare services in Norway. Based on qualitative life-form interviews with three unaccompanied refugee children living in foster care, this dissertation has four main findings: First, it appeared that foster homes helped the adolescents to develop social capital and expand their social network. Secondly, the adolescents had the opportunity to participate in negotiating their own identity the way they desired, as the result of a decolonializing care practice. Third, it appeared that the foster home helped to create lasting relationships between the adolescents and their foster families. The informants promoted their family membership by expressing experiences of identity and belonging to their foster family, as well as using family terminology when addressing their foster family. Fourth, the foster parents assisted in the transition to adulthood by helping the foster children with their school achievements, acquire a job and job experience, and by offering the foster children a place to live until they had acquired an education. In this way, the foster family was not only a care situation until the unaccompanied refugee children became 18, but a home that facilitated the young people to stand on their own feet and find their place in society. This study had a limited number of informants, and further research is therefore required to confirm these findings.