| dc.description.abstract | Denne studien omhandler vold i nære relasjoner med fokus på menns vold mot kvinner. Grunnen til at jeg ønsket å undersøke dette temaet er at til tross for langtkommen likestilling mellom kjønn, er menns vold mot kvinner fortsatt et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Hensikten med studien har vært å undersøke hvordan det snakkes om voldsutsatte kvinner, og hvordan disse blir posisjonert i forhold til offerposisjonen. Dette kan gi nyttig kunnskap for videre sosialt arbeid med voldsutsatte kvinner.
Studien har en kvalitativ design, og baseres på en talehandlingsanalyse av to fokusgruppeintervjuer. Fokusgruppeintervjuer åpner for å undersøke gruppedynamikkens innvirkninger på hvordan ytringer skapes og artikuleres i en aktiv samhandling.
Gjennom analysen har jeg vist hvordan informantene på ulike måter både distanserer seg fra en offerposisjon, og hvordan de snakker fram alternative posisjoner. Funnene i analysen viser to motsetningsforhold i snakket til informantene. Det ene motsetningsforholdet viser et slags ”likestillingsparadoks” der kvinner og menn er likestilte, samtidig som at kvinner snakkes inn i en naturlig maskulin dominans. Den andre motsetningen er i forhold til hvordan offerbegrepet italesettes. Offerposisjonen omtales som en valgfri posisjon man kan velge å gå inn i, samtidig som offerbegrepet nærmest omtales som en selvoppfyllende profeti. Offerbegrepet er svært ladd, og et tema som ingen ønsker å ”ta i”. Ingen vil være offer. | nob |
