Barnas stemme – hvem lytter? : samtaler med barn med lærevansker

Abstract

Utgangspunktet for å gjøre denne studien er mine erfaringer fra praksisfeltet og en forelesning om forskning og barn på Høgskolen i Oslo som inspirerte meg til å rette fokus mot barnet som selvstendig forskningssubjekt. Etter å ha arbeidet i PP-tjenesten en tid, mente jeg å se at vi ikke involverer elevene som får spesialundervisning tilstrekkelig i arbeidet. Barna får i liten grad komme frem med sine fortellinger om det sosiale aspektet ved skolehverdagen, og denne studien er et bidrag for å endre på dette. Studiens hensikt er å få frem barnas egne beskrivelser av skolehverdagen, deres opplevelser og sosiale relasjoner. Det er gjort lite forskning på dette området. Jeg valgte en åpen problemstilling som skulle gi rom for at barna kunne komme frem med sine fortellinger. Hvordan beskriver barn som mottar spesialundervisning skolehverdagen? Hvilke aktiviteter er de med på og hvem er de sammen med? I studien har jeg innhentet informasjon ved å benytte to innfallsvinkler, tegning og intervju. Hensikten er å ha flere veier til informasjonen og å benytte en metode som ga rom for at barna kunne formidle sine opplevelser så fritt som mulig. Barna ble spurt om å tegne seg selv og vennene sine, før jeg intervjuet dem om skolehverdagen. Ved å bruke dagen som struktur for intervjuet og spørre hendelse for hendelse, fikk jeg beskrivelser av hvem barna var sammen med og hva de gjorde. Det har vært en utfordring å rekruttere informanter til studien, noe jeg var uforberedt på. I oppgaven drøfter jeg hvordan disse vanskene kan forstås ut fra flere perspektiver. Det kan være at synet på barn som informanter samt beskyttelse av barna, har vært med på å gjøre veien frem til barna lengre enn jeg på forhånd hadde forutsett. Resultatene viser at alle barna i utvalget tegnet venner, men de som hadde størst lærevansker tegnet færre venner enn dem med mindre vansker. Venner og foreldre fremstår som signifikante andre i barnas fortellinger, mens lærere og andre voksenpersoner på skolen i liten grad beskrives av informantene. De er ikke signifikante i intervjuene med barna, noe jeg hadde forventet før undersøkelsen startet ut ifra barnas behov for hjelp. 6 Gjennom analysen har jeg sett på ulike kriterier som barna benytter når de definerer venner. Noen har fokus på i hvilken situasjon eller arena man treffes, andre på type relasjon eller aktivitet mens for noen er hyppighet av kontakt, følelsesmessig nærhet samt likhet og kjønn sentralt. Med et unntak tegnet alle informantene venner av samme kjønn.. At man har felles arenaer synes å være et fellestrekk ved alle vennskapsforholdene, men ellers er det store individuelle variasjoner i forhold til hvor ofte man treffer venner og hva man gjør sammen. Etter å ha arbeidet med undersøkelsen en tid fremsto taushet som et sentralt tema. Det viste seg både i forhold til den praksisen jeg kjente forut for undersøkelsen, og i vanskene som oppstod da jeg skulle rekruttere informanter. Barn som mottar spesialundervisningen er tause i betydning tausgjorte både innen forskning og i hverdagen. De blir i liten grad spurt. Barna har fortalt om venner og aktiviteter, men materialet var også preget av ordknappe beskrivelser. Vansker med rekruttering av informanter, ordknappe beskrivelser og at barna i liten grad setter ord på fenomenet spesialundervisning eller medvirkning, har jeg kalt det ordløse felt.

The background for doing this study is my experiences from practice related to work, and a lecture regarding children and research at Oslo University College which inspired me to set focus on the child as an independent subject of research. After having worked in the Educational and psychological services provided by the municipal public school system (no: PP-tjeneste) for some time, I observed that we do not involve the pupils who receive special education sufficiently in our work. Only to a low extent do these children get the opportunity to bring forward their stories about the social aspect of schooldays, and this research is a contribution to change this. The purpose of the study is to bring out the children’s own descriptions of everyday school life, their experiences and their social relations. It has been done little in this field of research so far. I chose an open research question which was meant to give the children space to present their own stories: How do children who receive special education describe everyday school life? Which activities do they participate in, and who do they spend time with? In the study I have gathered information by using two approaches; drawing and interview. The intention is to have several ways to gather information and using a method which gave the children the opportunity to express their experiences as freely as possible. The children were asked to draw themselves and their friends before I interviewed them about their everyday school life. By using the school-day as a structure for the interview and asking questions event by event, I achieved descriptions of who the children spent time with and what they were doing. It has been a challenge to recruit informants for the research, which I was unprepared for. In my study I discuss how these difficulties can be understood from several perspectives. It might be that the view on children as informants as well as the protection of them, has contributed to making the distance to the children longer than what I had foreseen in advance. The results show that all the children in the selection drew friends, but those with several learning difficulties drew fewer friends than the ones with less difficulties. Friends and parents appear as significant others in the children’s stories, while teachers and other adults in 8 school are described to a lesser degree by the informants. They are not significant in the interviews with the children, something I had expected them to be before the research started, considering the children’s need for help. Through the analysis I have looked at different criteria the children use when they define friends. Some focus on which situation or arena one meets in, others on type of relation or activity, while others again find frequency of contact, emotional closeness, similarity and gender to be central. With one exception, all the informants drew friends of the same gender. Having common arenas seems to be a common feature in all the friendships, but apart from that there are great individual variations regarding how often they meet friends and what they do together. After having worked with the study for some time, an area of silence appeared as a central theme. It became apparent both when considering the practice I had prior to the research, and in the difficulties I experienced when recruiting informants. Children who receive special education are a silecents group, both in research and in everyday life. They are to a low extent asked. The children have talked about friends and activities, but the material was characterized by descriptions of few words. Problems with the recruiting of informants, description of few words and the fact that the children to a low extent use words for the phenomena of special education or participation, describe what I have called the silenced field.