Scenografi som refleksiv praksis i museumsformidling

Abstract

I denne masteroppgaven har jeg undersøkt scenografi som refleksiv praksis i museumsformidling. Undersøkelsesområdet har i seg selv vært en metode som ble skapt for oppgaven, i tillegg til å gi grunnlag for utprøvning av en formidlingspraksis. Rammen for undersøkelsen har vært Kunstindustrimuseet i Oslo og et pågående formidlingsprosjekt kalt “Museet i verden, en verden i museet”, der museet henvender seg til et flerkulturelt publikum. Ved å ta i bruk et transkulturelt perspektiv har jeg ansett prosjektet som en inngang til spørsmål om hvordan museet kan oppleves som relevant for et variert publikum. Kunstnerisk praksis som undersøkelsesmetode har gitt grunnlag for å bruke stedet som et scenografisk materiale. Et utvalg i materialet ble formidlet ut til publikum gjennom en installasjon og en audioguide som kunne oppleves på museet. Hensikten var å prøve ut en formidlingspraksis som gjorde publikum til en medskaper av kommunikasjon, og på denne måten åpne for undring og spørsmål. Samtaler med publikum har gitt grunnlag for en refleksjon over hva scenografi som refleksiv praksis er og hva den gjør.

This master thesis looks at scenography, as a reflexive practice in a museums communication with its audience. The area of research has had the working function of a methodology within the thesis, in addition to giving a direction for an experimentation with strategies of mediation. The Museum of Decorative Arts and Design in Oslo, in addition to an ongoing project at the museum, has provided an area of research. The ongoing project aims at reaching out to groups of a multicultural audience. Through the use of a transcultural perspective I have understood this project as an entrance to questions of how the museum might make itself relevant towards a broad and varied audience. Art based research method, has provided a foundation in using the place of the museum as a scenographic material. A selection from this material was communicated to a selected audience through an art installation and an audio guide, which could be experienced at the museum. The purpose was to experiment with means of including the audience as a co-creator of the communication and through this open up to questions and curiosity. Conversations with the audience has provided a basis of reflection on what scenography as a reflexive practice is, and what it does.