Et liv på vent - En kvalitativ studie av avviste asylsøkeres livssituasjon og opplevelse av asylsystemet

Abstract

Hensikten med studien er å formidle kunnskap om avviste asylsøkeres erfaringer fra asylsystemet, samt å gi et bilde av hvordan avviste asylsøkere, som verken returneres eller får oppholdstillatelse, blir ekskludert fra velferdsstaten. Et personlig og yrkesetisk engasjement for å synliggjøre livssituasjonen til utsatte grupper, ligger til grunn for tema. Ofte hører man om asylsøkere med avslag, men ikke om hvordan de opplever systemet de er i kontakt med. Problemstillingen er ment å favne dette: På hvilken måte beskriver og opplever avviste asylsøkere asylsystemet? Hvordan er deres livssituasjon og hvordan påvirker den deres oppfattelse av asylsystemet? Det empiriske materialet består av semistrukturerte intervjuer med seks asylsøkere som har fått avslag på sin asylsøknad. De teoretiske perspektivene og begrepene som brukes, bidrar til å sette de avviste asylsøkernes opplevelser i kontekst. For å få frem opplevelsene deres av asylsystemet, er elementer fra byråkratiteori trukket frem. Den bidrar til å belyse asylsystemets oppbygging og hvordan det påvirker mulighetene for god kommunikasjon mellom systemet og asylsøkerne. I tillegg brukes Antonovsky‟s begrep om opplevelse av sammenheng. Teori om tillit og kommunikasjon trekkes også frem i oppgaven. Analysen er delt inn i tre deler: 1) Utenfor velferdsstaten, en ny norsk underklasse? 2) Møte med asylsystemet 3) Mellomsituasjonen. Oppgaven avsluttes med en samlet diskusjon av de tre analysedelene. Funnene i oppgaven tydeliggjør at alle opplever det som svært utfordrende å leve et liv på vent. Siden de verken blir sendt ut av norske myndigheter eller får oppholdstillatelse, lever de et liv med tilgang på få rettigheter. De opplever å bli tvunget inn i passivitet og fattigdom, da de står uten lovlig muligheter for å forbedre tilværelsen. Informantene blir totalt avhengige av asylsystemet og må forholde seg til dette, siden det styrer hele livet deres. Kontakten med UDI blir en komplisert samhandlingsprosess preget av asylsystemets byråkratiske oppbygging og dysfunksjonene det medfører. Informantene mangler tillit til UDI. Det trer tydelig frem når de oppfatter saksbehandlingen og avslaget som både urettferdig og tilfeldig. De lever i en mellomsituasjon preget av lav opplevelse av sammenheng da den oppfattes som lite begripelig, håndterbar og meningsfull. En mer forutsigbar tilværelse med regelmessig kontakt med UDI og bedre informasjon om saksforløpet trer frem som viktige faktorer for bedre livskvalitet.

The purpose of this study is to pass on knowledge about rejected asylum seekers‟ experiences from the asylum system, and to illustrate how rejected asylum seekers, who are neither returned nor granted asylum, are excluded from the welfare state. A personal and professional motivation to visualize the situation of vulnerable groups is the background of the project's topic. We often hear about rejected asylum seekers, but not about how they feel treated by the system they are in contact with. The research question is: In what way do rejected asylum seekers describe and experience the asylum system? How are their living conditions, and in what way do the circumstances of their lives influence their perception of the asylum system? The empirical material consists of semi-structured interviews with six asylum seekers who have been denied residence permit. The theoretical perspectives used place the rejected asylum seekers experiences into context. To display their experiences of the asylum system, elements of bureaucracy theory is highlighted. It helps illustrating the structure of the asylum system and how this affects the possibilities for good communication between the system and the asylum seeker. In addition, Antonovsky's concept of sense of coherence is used. Theory of trust and communication are also used. The analysis is divided into three parts: 1) Outside the welfare state, a new Norwegian underclass? 2) The encounter with the asylum system, and 3) “The middle position”. The thesis ends with an overall discussion of the three analytical parts. The findings clarifies that everyone finds it very challenging to live a life on hold. Since they are neither sent out by the Norwegian authorities, nor granted residence permit, they live a life with limited rights. They experience being forced into passivity and poverty as they have no legal ways to improve their living conditions. They become dependent on the asylum system and have to adhere to it because it controls their whole life. The contact with UDI (Norwegian Directorate of Immigration) is a complicated interaction process characterized by the bureaucratic structure of the asylum system and the dysfunctions it may bring. It becomes obvious that the informants lack trust towards the UDI when they perceive the casework and the rejection as both unfair and arbitrary. They live in a “middle-position” characterized by low sense of coherence. They don‟t perceive the situation as comprehensible, manageable and meaningful. A more predictable existence, consisting of regular contact with UDI and more information about the process of their case, emerges as a key factor for better quality of life.