Et vell av muligheter? : En diskursanalyse av kategorien ”kvinnelige beboere i asylmottak.”

Abstract

Tema for masteroppgaven er konstruksjonen av kategorien ”kvinner bosatt i asylmottak” og mulige konsekvenser for kvinnenes identitetskonstruksjoner. Oppgavens data er hentet fra et forskningsprosjekt bestilt av Amnesty International Norge. Prosjektet har vært gjennomført ved hjelp av studenter ved Høgskolen i Oslo og prosjektleder fra NKVTS (Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress). I denne oppgaven er fremstilling og tale om kvinnelige beboere i asylmottak analysert med fokus på hvilke posisjoner som synes tilgjengelige for kvinnene. Ved å se etter hvilke identiteter eller subjektposisjoner talen om kvinner åpner for, vil en kunne få mer kunnskap om hvilke muligheter kvinnene tilbys i den tiden de er bosatt i asylmottak. Undersøkelsen innebefatter både dokumenttekster og intervjutekster. Jeg har benyttet UDI’s (Utlendingsdirektoratet) styringsdokumenter for drift av asylmottak og intervjuer med ledere og miljøarbeidere ved fem asylmottak. Analysen fremstilles i to atskilte deler. Den første er en nærlesing av de tekstene som utgjør oppgavens materiale. I den neste delen settes analysen inn i et diskursteoretisk perspektiv med utgangspunkt i Laclau og Mouffes diskursteori. Her går jeg fra å analysere tekstene til å analysere diskurser. I diskursteoretiske termer kan en si at det innenfor feltet asylmottak foregår en diskursiv kamp om hvilken betydning ”kvinnelig beboer” skal ha, og hvilken betydning kjønn skal ha. Tekstene kan sies å gi uttrykk for to ulike diskurser om asylsøkende kvinner. De to diskursene har jeg kalt: ”Kvinnen som likestilt mannen” og ”Kvinnen som underordnet mannen”. Analysen av materialet viser at de to diskursene bidrar til å konstituere virkeligheten på to måter, noe som innebærer to svært ulike artikuleringer av kvinnelige beboere. De to diskursene meningsutfyller kategorien kvinnelig beboer på motstridende måter. Innenfor diskursen ”kvinnen som likestilt med mannen” finnes ingen motsetning mellom det å være kvinne og det å være beboer. Kjønn gjøres ikke relevant. Innenfor diskursen om ”kvinnen som underordnet mannen” gjøres derimot kjønn relevant. Her står det å være beboer i motsetning til det å være kvinne. Hvilken diskurs som vinner frem i feltet, vil dermed ha betydning for hvilke subjektposisjoner som stilles til tilrådighet for kvinnene. I dokumenttekstene artikuleres de to diskursene 7 parallelt, men analysen viser at oppbyggingen av dokumentene bidrar til at den likestilte kvinnelige beboeren skyves ut i det diskursive feltet. I intervjumaterialet blir denne tendensen forsterket gjennom artikulasjonen. Det foretas en hegemonisk intervensjon, hvor de faktiske mulighetene som er til stede, begrenses for kvinnene. Artikulasjonen synes å begrense betydningen av elementet kvinnelig beboer innenfor diskursen ”kvinnen som underordnet mannen”. Videre viser analysen at ”kvinne” er et sentralt punkt i diskursen som får betydning for hvordan elementet vold meningsutfylles. Dette får direkte konsekvenser for hvordan vold mot kvinner forstås og kan bidra til at kvinner blir mer utsatt for vold. Samtidig blir det til hinder for at kvinnene får nødvendig hjelp og beskyttelse fra personalet i asylmottakene. Ved å rette blikket mot strukturene, her forstått som diskurser innenfor kulturen, blir det synlig at underordningen av kvinnen ikke bare er et resultat av et hierarkisk forhold mellom kjønnene i de landene som beboerne kommer fra. Det synliggjøres at det finnes strukturer som bidrar til å opprettholde underordningsforholdet også etter ankomst til Norge. Dermed er de subjektposisjoner som er mer tilgjengelige for kvinner flest, ikke like tilgjengelige for kvinnelige beboere i asylmottak.

The subject for the masters thesis is the construction of the category “woman resident in asylum centres” and the potential consequences to the women’s identity constructions. The data for the thesis was obtained from a research project commissioned by Amnesty International Norge. The project has been performed with the aid of students from Oslo University College and project managers from NKVTS (National Competence Centre for Violence and Traumatic Stress). In this thesis the accounts and speech of women living in asylum centres was analysed with a focus on which positions are considered accessible to women. By studying which identities and subject positions speech about women is open to, more knowledge will be gained on the options offered to women in the period that they are resident in asylum centres. The investigation comprises both document texts and interview texts. I have used UDI’s (Norwegian Directorate of Immigration) guidance for the operation of asylum centres and interviews with managers and environmental workers from five asylum centres. Analysis is given in two separate sections. The first is a close reading of the texts that comprise the thesis’s material. In the next section the analysis is given from a discourse theoretical perspective with a basis in Laclau and Mouffe’s discourse theory. From here I go on to analyse the texts in order to analyse discourses. In discourse theory terms, one can say that within the field of asylum centres there is a discursive struggle for what meaning “women residents” should have, and what meaning sex should have. They texts can be seen to express two different discourses about the women seeking asylum. I have called the two discourses: “The woman equal to the man” and “The woman subordinate to the man”. The analysis of the material shows that the two discourses contribute to constituting the reality of the two approaches, something that results in two deeply different articulations by female residents. The two discourses give meaning to the category of female residents in conflicting manners. Within the discourse of “The woman equal to the man” there is no difference between being a woman and being a resident. The sex is not relevant. Within the discourse of “The woman subordinate to the man” the sex is, however, relevant. Here being a resident is antagonistic to being a woman. 9 Which discourse will be accepted in the field will therefore be of significance to which subject positions are open to the women. In the document texts the two discourses are articulated in parallel, however the analysis shows that the construction of the documents contributes to the fact that equal female residents are pushed out in the discursive field. In the interview material this trend was strengthened via the articulation. Hegemonic intervention was performed, where the actual potentials that are in place are limited for women. The articulation appears to limit the significance of the element of female residents within the discourse “The woman subordinate to the man”. Furthermore, the analysis shows that the “woman” is a central point in the discourse that is of significance when ascribing meaning to the element of violence. There are direct consequences between how violence against women is perceived and how it can contribute to women being more exposed to violence. Simultaneously it acts to prevent women from obtaining the necessary help and protection from personnel in the asylum centres. By looking at the structures, here understood as discourses within the culture, it is clear that the subordination of women is not only the result of a hierarchical relationship between the sexes in the residents’ countries of origin. It becomes apparent that the structures that contribute to maintaining subordinating relationships also exist following arrival in Norway. Thereby the subject positions that are more available to the majority of women are not equally available to women resident in asylum centres.