Å lytte til de tause stemmene - Livsforlengende behandling; ivaretakelse av intensivpasienters rett til medbestemmelse – sykepleieres erfaringer
Abstract
Problemstilling: Ivaretakelse av intensivpasienters medbestemmelsesrett vedrørende livsforlengende behandling – sett i lys av sykepleieres erfaringer.
Formål: Studien har to formål: 1. Å belyse intensivpasienters rett til medbestemmelse i spørsmål som angår livsforlengende behandling. 2. Å utforske hvilke erfaringer intensivsykepleiere har når det gjelder å møte intensivpasienter i perioden mellom aktiv behandling og avslutning av livsforlengende behandling.
Teoretisk forankring: Ifølge norsk helselovgivning har alvorlig syke og døende pasienter som er samtykkekompetente, rett til å motsette seg livsforlengende behandling. Beslutningsprosessen ved begrensning av livsforlengende behandling bør ifølge nasjonale og internasjonale anbefalinger, være åpen og tverrfaglig. Tidligere forskning omkring temaet har hatt fokus på sykepleiernes og pårørendes deltakelse i beslutningsprosessen. Ivaretakelse av intensivpasientens rett til medbestemmelse er lite belyst. Anvendt sykepleieteori: Martinsen.
Metode: Dette er en kvalitativ studie som baserer seg på et eksplorativt design med forskningsintervjuer med ni intensivsykepleiere som arbeider i tre ulike intensivavdelinger ved norske universitetssykehus. Analyse og fortolkning av intervjuene har en hermeneutisk tilnærming inspirert av Kvale & Brinkmann og Malterud.
Funn: Sykepleierne erfarte at når samtykkekompetente intensivpasienter fikk realistisk og omsorgsfull informasjon, samt mulighet til å uttrykke egne ønsker, var de i stand til selv å velge at livsforlengende behandling skulle begrenses/avsluttes. Pårørende ble oppfattet som støtte for pasientene i denne fasen. I tilfellene der pasienten ikke var samtykkekompetent, erfarte sykepleiere at pårørende var talsmenn for hans tidligere uttrykte vilje. Sykepleierne hadde erfaring med at intensivpasienter fikk nytteløs behandling eller livsforlengende behandling mot deres tidligere uttrykte ønsker. Funn i studien tyder på to hovedgrunner til dette: pårørende var pådrivere til at livsforlengende behandling skulle fortsette, samt manglende rutiner for tverrfaglige beslutningsprosesser, der flere sider av pasientens situasjon ble belyst.
Konklusjon: Forholdene bør legges til rette for at pasienter i intensivavdelingen kan få uttrykke egne ønsker vedrørende livsforlengende behandling. Bedre rutiner for en åpen og tverrfaglig beslutningsprosess, med fokus på intensivpasientens individuelle behov, kan bidra til ivaretakelse av medbestemmelsesretten. Problem statement: Safeguarding ICU patients’ participation rights regarding life-prolonging treatment – in light of nurses’ experiences.
Purpose: The aim of my study is: 1. To illuminate ICU-patients’ rights to participation in questions concerning life-prolonging treatment. 2. To explore nurses’ experiences regarding meeting ICU-patients in the period between active ICU-treatment and withholding of life-prolonging treatment.
Literature: According to Norwegian health care legislation, critically ill and dying patients competent to give consent, have the right to refuse life-prolonging treatment. Previous research on the topic has focused on nurses’ and relatives’ participation in the decision-making process. Safeguarding of the ICU-patient’s right to participate is paid little attention. Nursing theory applied: Martinsen.
Methodology: This is a qualitative study based on an exploratory design using research interviews with nine intensive care nurses working in ICUs in three different Norwegian University Hospitals. Analyses and interpretation of the interviews has a hermeneutic approach, inspired by Kvale & Brinkmann and Malterud.
Results: The nurses found that when intensive care patients competent to give consent, received realistic, caring information, and the opportunity to express their wishes, they were able to decide that life-prolonging treatment should be withheld or withdrawn. Relatives were perceived as supporting the patients in this phase. In the cases where the patient was not able to give consent, the nurses experienced that relatives were the advocates for his former expressed will. The nurses found that intensive care patients received futile treatment or life-prolonging treatment against their previously expressed will. Results of the study indicate two main reasons for this: Relatives of the patient were promoters for life-prolonging to continue, and lacking of procedures for interdisciplinary processes where multiple aspects of the patient’s situation were discussed.
Conclusion: Conditions must be made so that patients in the ICU may express their own will regarding life-prolonging treatment. Improvement of procedures in the end-of-life decision making process, focused on the ICU-patient’s individual needs, may contribute to safeguarding the ICU-patient’s right to participate.
Description
Master i klinisk sykepleievitenskap