dc.contributor.advisor | Ulvik, Oddbjørg Skjær | en_US |
dc.contributor.author | Nybø, Elsa | en_US |
dc.date.accessioned | 2010-04-08T13:53:49Z | |
dc.date.available | 2010-04-08T13:53:49Z | |
dc.date.issued | 2006 | en_US |
dc.identifier.uri | https://hdl.handle.net/10642/269 | |
dc.description | Master i sosialt arbeid | en_US |
dc.description.abstract | Denne studien tar utgangspunkt i materialet fra forskningsprosjektet ”Barn som blir plassert
utenfor hjemmet – risiko og utvikling”, et samarbeidsprosjekt mellom Barnevernets
utviklingssenter på Vestlandet (BUS-V) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd
og aldring (NOVA). Forskningsprosjektets utgangspunkt er de barn, i alderen 6 til 12 år, som
på landsbasis i perioden 15.09.98 til 31.12.99 flyttet i regi av barnevernet. 109 barn deltar i
prosjektet. Prosjektet beskriver sine to hovedspørsmål slik: ”Hvem er disse barna, og hva
slags liv er det de lever før flyttingen?” ”Hvordan går det med barna på kort sikt, og på litt
lenger sikt?”
Som en del av prosjektets materiale, inngår telefonintervju med barnets og foreldrenes
saksbehandler i barnevernet. Disse intervjuene fokuserer blant annet på: Barnets og
foreldrenes situasjon før og etter flytting, samarbeidet mellom barnet/foreldrene og
barnevernet, hvordan saksbehandler tenker seg at barnet opplevde flyttingen, barnevernets
vurdering som lå til grunn for flyttingen og hvordan flyttingen foregikk. Prosjektet har hatt
som mål å gi barnet en mer sentral plass i forskningsprosessen enn det som ifølge forskerne
selv har vært mer vanlig i barnevernets praksis og forskning.
Materialet i min studie er halvparten av de intervjuer som prosjektet hadde i sin første
intervjurunde med saksbehandlerne, det vil si 44 av totalt 88 intervjuer. Disse intervjutekstene
omfatter 59 av de 109 barn som deltar i forskningsprosjektet. Studien min forholder
seg til intervjuene som tekst. Spørsmålene jeg stiller til tekstene er innrettet mot: Hvordan
konstitueres barnet i barnevernets språklige praksis slik det foregår i disse tekstene? Hvilke
barnekonstruksjoner trer frem i denne språklige virksomheten? Altså, hvordan skaper språk
virkeligheter i barnevernets praksis?
Som analytiske redskap benyttes teoretiske begrep fra narratologien. Videre er Mikhail
Bakhtins distinksjon mellom ”dialogiske” og ”monologiske” tekster, John Shotters begreper
”withness-talk” og ”aboutness-talk” og Eivind Engebretsens begreper ”kontaktspråket” og
”kontraktspråket” sentrale begrep i analysen av materialet. Studien fokuserer på fortellemåter.
Hvordan det fortelles og hvordan barnet fremtrer i teksten som en virkning av ulike
måter å fortelle på. Et annet fokus er hvordan det å samtale med barn tematiseres i samtalen
mellom saksbehandler og forsker og hvordan samtaler med barn benyttes for å utforske
barnets perspektiv. Blant de narratologiske begrepene er ”innvendig fortellersynsvinkel” og
”utvendig fortellersynsvinkel” sentrale som analytiske redskap for å undersøke fortellemåter.
Analysen av materialet viser en sammenheng mellom fortellemåte, fortellersynsvinkel,
kunnskap om barnet, personlig relasjon til barnet og språk. Noen fortellemåter bidrar til at
barnet fremtrer i teksten som en synlig aktør, en person, mens andre fortellemåter bidrar til at
barnet befinner seg i teksten som et tingliggjort portrett. Det synlige barnet viser seg i
fortellinger som gjengir og beskriver barnet i et konkret språk nært barnets erfaringer, mens
det som i materialet fremstår som barnevernsfeltets særegne vokabular, er et instrumentelt,
generelt og standardisert språk, som tingliggjør barnet i teksten.
Hvordan språket taes i bruk ser i stor grad ut til å være bestemt av fortellersynsvinkel. En
innvendig synsvinkel ser med barnet, og forteller har gjerne felles erfaringer med barnet,
mens en utvendig synsvinkel beskriver barnet utenfra. Det konkrete og nyanserte språket som
gjør barnet synlig i teksten, synes i stor grad å følge som virkning av en innvending fortellersynsvinkel.
En innvendig fortellersynsvinkel ser igjen ut til å være mer sannsynlig når det er
personlig kontakt med barnet på fortellingens historienivå.
Studien diskuterer også sammenhenger mellom diskursiv praksis og praksis for øvrig.
Språk og annen praksis sees som gjensidig konstituerende. Studien viser at forskjellig
språkbruk skaper ulike bilder av barnet i teksten. De språklige redskaper som benyttes når
praksis beskrives, vil henholdsvis bidra til å opprettholde eller endre barnevernets praksis. | nob |
dc.description.abstract | This study is based on material from the research project “Children being placed out of the
home – risks and development”, a cooperation between the Child Protection Research and
the Norwegian Social Research Institute. The project focuses on children aged 6-12, who on
a national basis in the period 15.09.98 – 31.12.99 were removed from their homes under the
direction of Social Services. 109 children take part in the study. The project formulates two
central questions: “Who are these children, and what sort of a life do they live before they are
taken into care?” “How do the children fare in the short term, and over a slightly longer
period of time?
Included in the project’s basic research material are telephone interviews with the children’s
and the parents’ caseworker from Child Welfare. The interviews have focused amongst other
things on: The child’s and the parents’ situation before and after relocation, cooperation
between the child/parents and Child Welfare, how the caseworker believes the child reacted
to the move, the assessment of Child Welfare which the relocation was based on, and how
the move took place. The project has aimed to give the child a more central position in the
research process than that which, according to the researchers themselves, it has been usual
to give them in the practice and research of Child Welfare.
The material for my study is based on one half of the interviews the project had in its first
round of interviews with the caseworkers, namely 44 of 88 interviews. These interviews
include 59 of the 109 children who participate in the research project. My study concerns
itself with the interviews as text. The questions I direct at the texts are: How is the child
constituted in the language practice of Child Welfare as it appears in theses texts? What
constructions of children appear in this language practice? In other words, how does
language create realities in the practice of Child Welfare?
I use theoretical conceptions from narratology as tools. Furthermore, Mikhail Bakhtin’s
distinction between “dialogical” and “monological” texts is used, John Shotters concepts of “withness-talk” and “aboutness-talk” and Eivind Engebretsen’s concepts “contact language”
and “contract language”. The study focuses on the mode of narration: How it is told and how
the child appears in the text as an effect of different ways of narrating. Another focus is how
the act of conversing with children is thematicized in conversation between the caseworker
and researcher and how conversation with children are used to explore the perspective of
children. “Internal point of view” and “external point of view” are among the essential
analytical tools used to explore ways of narrating.
The analysis of the material shows a connection between ways of narrating, the point of view
of the narrator, knowledge about the child, the personal relationship to the child and
language. Some ways of narrating contribute to the child appearing in the text as a visible
actor, a person, whilst other ways of narrating result in the child being portrayed in the text as
object-like. The visible child is seen in narration that renders and describes the child in a
specific language close to the child’s experiences, while the particular vocabulary of the child
welfare services appears in the material as an instrumental, general and standard language
which objectifies the child in the text.
How language is used seems, on the whole, to be determined by the point of view of the
narrator, an internal or external perspective. An internal point of view sees with the child and
the narrator has often common experiences with the child, while an external point of view
describes the child from the outside. The specific and detailed language which makes the
child visible in the text seems largely to follow as an effect of an internal narrator. An
internal point of view when narrating seems to be more likely when there is personal contact
with the child on the story’s history level.
The study also discusses the connection between discursive practice and practice in general.
Language and other practice are considered as mutually constituting. The study shows that
the use of different language creates different pictures of the child in the text. The linguistic
tools which are used when practice is described will accordingly contribute to uphold or
change Child Welfare practice. | en_US |
dc.language.iso | nob | en_US |
dc.publisher | Høgskolen i Oslo. Avdeling for samfunnsfag | en_US |
dc.subject | Barnevern | en_US |
dc.subject | Tekstanalyse | en_US |
dc.subject | Barnevernssaker | en_US |
dc.subject | Kommunikasjon | en_US |
dc.title | Barnet i teksten : En studie av språk og fortellemåter i tekster om barnevern | en_US |
dc.type | Master thesis | en_US |