Betydningen av oppmerksomt nærvær i terapeutisk arbeid: Hvilken relevans opplever terapeuter i ungdomspsykiatrien at oppmerksomt nærvær har for deres kliniske praksis?

Abstract

Dette er en kvalitativ undersøkelse, hvor jeg har intervjuet tre psykoterapeuter som jobber ved en ungdomspsykiatrisk behandlingsinstitusjon om deres opplevelse av og erfaringer med oppmerksomt nærvær i terapeutisk arbeid. Målsetningen min var å undersøke fenomenet oppmerksomt nærvær fra et fenomenologisk perspektiv, og slik bidra til en utvidet forståelse av begrepet. Samtidig ønsket jeg å finne ut av hva som øker og utfordrer terapeuters evne til å være tilstedeværende for sine klienter, og på denne måten gi ny innsikt som kan benyttes av terapeuter som er opptatt av tilstedeværelse i klinisk praksis. Problemstillingen for prosjektet var: Hvilken relevans opplever terapeuter i ungdomspsykiatrien at oppmerksomt nærvær har for deres kliniske praksis? Med følgende tilhørende forskningsspørsmål: Hvordan beskriver terapeutene opplevelsen av oppmerksomt nærvær? Hva kan fremme oppmerksomt nærvær i terapi? Hva kan true det oppmerksomme nærværet? Intervjuene er analysert gjennom fenomenologisk tekstkondensering, og viser at terapeutene finner oppmerksomt nærvær svært relevant i sin daglige praksis. Alle terapeutene understreker at de ser på terapi som en samskapende prosess, og at de bruker seg selv som barometer for hvor nærværende de får til å være i terapeutisk arbeid. De ga fyldige og nyanserte beskrivelser av genuin tilstedeværelse, og dette kan gi et bidrag til å utvide forståelsen av et slikt abstrakt begrep. Andre viktige funn i oppgaven var terapeutenes beskrivelser av hva som gir «nærværsenergi» og hva som kan være potensielle «nærværstyver». Disse funnene kan kaste lys over hvordan man innen ungdomspsykiatrien, familieterapien og innen annet komplekst psykoterapeutisk arbeid med klienter kan være bevisst på, og jobbe med evnen til tilstedeværelse i terapirommet.

This is a qualitative study, where I have interviewed three psychotherapists who works at a psychiatric institution for adolescents, about their experiences with attentional presence in their therapeutic work. The aim of this study was to investigate the phenomenon attentional presence from a phenomenological perspective, and thereby contribute to an expanded understanding of the term. At the same time, I wanted to find out what increases and challenges therapists ability to be present for their clients, and thereby give a new insight, which can be useful to therapists concerned about presence in clinical practice. The main research-question was: What relevance does attentional presence have in the clinical practice of therapists in the adolescence psychiatry? Other research-questions: How does the therapists describe the experience of attentional presence? What can promote attentional presence in therapy? What can threaten the attentional presence? The interviews were analyzed through phenomenological text condensation, and showed that therapists find attentional presence very relevant in their daily practice. All the therapists underlined the view of therapy as a co-creating process, and they use themselves as a barometer to measure how present they are in their therapeutic work. They described genuine presence in a rich and nuanced way, and this can contribute to widen the understanding of this abstract term. Other important findings in this study were the therapists’ descriptions of what gives them “presence-energy” and what which might become potential “presence-thieves”. These findings can shed light on how therapists, who work in adolescent psychiatry, family therapy or other complex psychiatric fields, can be more aware of, and work with the ability to be present in the therapy room.