The pension reform in Norway: A measure of adequacy in retirement benefits from fully funded occupational schemes

Abstract

The implementation of mandatory occupational pension schemes has created a second pillar in the Norwegian Pension System. The trend of moving from Defined Benefit schemes (DB) to Defined Contribution (DC) schemes has shifted the risk of adequacy to the employees. This increase in enrolment to the DC schemes, and the introduction of new Hybrid schemes, has exposed Norwegian employee’s to market risk, thus increasing the risk of having inadequate pension benefits. In this master thesis we set out to analyse the performance of these fully funded pension schemes. Throughout our thesis we will walk the reader through the maze that is considered the Norwegian Pension System, and analyse these fully funded schemes using historical data from 1900 to 2013. Based on the approach used by Antolin (2009), we calculate replacement rates for a total of 75 hypothetical cohorts. Consistent with the past theoretical and empirical findings, our result shows that the all-equity allocation yields better median values of replacement rates than for bonds and balanced portfolios. There is a need for higher contribution levels than five per cent for all schemes and all investment strategies, except the Standard Model with all-equity allocation, to have an equal replacement rate as a public sector employee that receives a guaranteed retirement benefit equal to 66 per cent of final salary. As of 2013, more than 40 per cent had only the minimum contribution level of two per cent, suggesting that future retirees will end up having a lower replacement rate in the private sector in comparison to the public sector, and there is a need for evaluating the policies for minimum contributions. Further, our results imply that the life-cycle investment strategies available in the Norwegian market should be more aggressive.

Introduksjonen av obligatorisk tjenestepensjon har laget en andre søyle av det norske pensjonssystemet. Siden flere har flyttet over fra ytelsespensjon til innskuddspensjon, har risiko knyttet til inntjening av pensjon blitt flyttet til arbeidstakere. Denne økte oppslutningen om innskuddspensjon, samt introduseringen av et nytt produkt; Hybridmodellen, har utsatt norske arbeidstagere for markedsrisiko, dermed økt risikoen for uforutsigbare pensjonsgodtgjørelser. I denne masteroppgaven skal vi analysere ytelsen av disse fonderte pensjonsordningene, og vi vil følge leseren gjennom det norske pensjonssystemet, for så å analysere de fonderte pensjonsordningene ved bruk av historiske data fra 1900 til 2013. Baser på metodene til Antolin (2009) beregner vi kompensasjonsgrader for totalt 75 hypotetiske kohorter. I samsvar med tidligere forskning og empiriske resultater viser våre resultater at investering i aksjer gir bedre kompensasjonsgrader enn obligasjonsinvesteringer og investering i kombinasjonsporteføljer. For alle pensjonsordninger og alle porteføljesammensetninger, må arbeidsgivere skyte inn mer kapital enn fem prosent av lønning hvert år for å oppnå en kompensasjonsgrad som tilsvarer 66 prosent slik som arbeidstakere i offentlig sektor har krav på. Dette er ikke medberegne Standardmodellen med aksjesammensetning. Fra statistikk gjort i 2013 mottar flere enn 40 prosent bare minimumsinnskuddet på to prosent, noe som antyder at fremtidige pensjonister i privat sektor vil motta lavere kompensasjonsgrad enn de i offentlig sektor. Det er dermed grunn til evaluering av minimumssatsene. Videre antyder våre resultater at nedrappingsmodellene tilgjengelig i det norske markedet burde inneholde større andel av aksjer.