De tapte barna : en kvalitativ studie av hjelpeapparatets konstruksjoner av enslige mindreårige gutter på drift i Europa

Abstract

Norge har et av verdens beste velferdssystem og er gang på gang kåret til verdens beste land å bo i. Til tross for dette lever det enslige mindreårige flyktninger i Norge som ikke er en del av velferdsstaten og som lever i fattigdom og uforutsigbarhet. Noen av dem kan være utnyttet i menneskehandel. Hensikten med denne studien er å formidle kunnskap om holdninger i hjelpeapparatet og utfordringer i samarbeidet mellom organisasjonene som jobber med enslige mindreårige på drift. Problemstillingen er: På hvilken måte blir ’enslige mindreårige på drift i Europa’ konstruert og forstått som et sosialt problem i det norske hjelpeapparatet? Hvilke syn på samarbeidet med andre organisasjoner har personer som er ansatt i hjelpeapparatet, og hvilke tiltak ser de som viktige? Det empiriske materialet består av dybdeintervju med seks informanter fra ulike organisasjoner i hjelpeapparatet. De kom fra barneverntjenesten, Uteseksjonen, SaLTo (Oslo kommune og Oslo politidistrikts samarbeidsmodell), oppvekstseksjonen i bydel St. Hanshaugen, Utlendingsdirektoratet og politiet. I tillegg er Irfan Qaiser inkludert som informant på bakgrunn av sin kunnskap om migrasjon og brede erfaring fra organisasjoner. Den teoretiske rammen for studien er sosialkonstruktivismen som brukes for å se på hvordan hjelpeapparatet konstruerer ungdom som er på drift. Juridiske perspektiver og utdrag fra George H. Meads symbolske interaksjonisme, orientalismen, organisasjonsteori og samarbeidsteori anvendes. Mitt fokus er syn på problemet, syn på samarbeid og syn på tiltak. Hver del er delt i flere undertema som er ment å favne ulike aspekter ved hovedtemaene. Et syn som tilbys av intervjuobjektene er at det eksisterer en institusjonell kultur av fordommer mot enslige mindreårige som resulterer i at hjelpeapparatet ikke klarer å hjelpe dem. Det alternative synet er at hjelpen finnes, men at de enslige mindreårige ikke oppsøker den. Mulige årsaker til dette nevnes av informantene som mistillit til myndighetene og motvilje til å ta imot hjelp. Informantene legger i forskjellig grad ansvar på hjelpeapparatet og på de enslige mindreårige, men det kommer også fram at samarbeidsproblemer mellom organisasjonene har ført til situasjoner hvor hjelpen har kommet for sent og ungdommene er forsvunnet. Informantene foreslår ulike tiltak for å bedre samarbeidet mellom organisasjonene og livssituasjonen for ungdommene.

Norway has a comprehensive welfare system and has time and time again been named the best country in the world to live in. In spite of this, there are unaccompanied minors living in Norway who are not part of the welfare state. Some of them may have been exploited in human trafficking. The purpose of this study is to impart knowledge of the attitudes present in the support services and the challenges in the collaboration between organisations working with young people. This paper considers the following questions: In which way do the Norwegian support services construct unaccompanied minors adrift in Europe as a social problem? What views do the services have on the collaboration with other organisations and which measures do they consider important? The empirical basis for the study consists of in-depth interviews with six employees from the following support services: the Child Welfare Services, Uteseksjonen, SaLTo, the section for adolescence in St. Hanshaugen, the Norwegian Directorate of Immigration and the police. In addition, political scientist and pedagogue Irfan Qaiser, has contributed based on his knowledge of migration and wide experience from organisations. The theroretical framework for the study is social constructivism, and is applied to see how the support services construct unaccompanied minors adrift. Legal perspectives and abstracts from George H. Mead’s symbolic interactionism, orientalism, organisational theory and collaborative theory have been applied. One view offered by the interviewees is that there is an institutional culture of prejudice against non-Norwegians, which results in the support services failing to help these young people. However, the alternative view is that the support exists but is not taken up by the minors. Possible reasons for this cited by the interviewees are mistrust of authorities and reluctance to accept help. Varying degrees of responsibility has been placed with the support services and the unaccompanied minors, but it also emerged that collaborative issues between organisations have led to situations where help has been too late and the unaccompanied minors have disappeared. The interviewees suggest various measures to improve cooperation between the different organisations and the lives of the unaccompanied minors.