Vurderingskompetanse i faglærerutdanningen - vekselspill eller kokong?

Abstract

I denne masteroppgaven er fokuset lagt på utviklingen av studenters vurderingskompetanse gjennom den 3-årige faglærerutdanningen i formgiving, kunst og håndverk. Med utgangspunkt i en fagdidaktikkdefinisjon (Ongstad 2004), har oppgaven fått en todelt problemstilling. Første ledd ser på hvordan praksis er, gjennom spørsmål om hvordan studentenes læringsprosess kan karakteriseres. Andre ledd ser på hvordan praksis kunne eller burde være, gjennom spørsmål om mulige forbedringer av praksis i faglærerutdanningen. Som et verktøy til å avgrense undersøkelsen i faglærerutdanningen, har jeg brukt Goodlads (1979) teori om fem ulike læreplannivå. Operasjonalisert gjennom metodetrianguleringen gruppeintervju, spørreskjema og tekstanalyse. Gruppeintervju og spørreskjema bidrar med studenters og øvingslæreres refleksjoner over eksisterende praksis i faglærerutdanningen, og utgjør det erfarte læreplannivå hos Goodlad. Tekstanalysen for holder seg til de offisielle styringsdokumentene for faglærerutdanningen, det formelle læreplannivå hos Goodlad, og ser på intensjonen i ramme- og fagplaner for utviklingen av studentenes vurderingskompetanse. Sentralt i masterarbeidet har vært oppbygningen av et mulig teorigrunnlag for begrepet vurderingskompetanse. Teorigrunnlaget danner, sammen med materialet fra den empiriske undersøkelsen, et utgangspunkt for å konstruere og drøfte karakteristika ved studentenes læringsprosess. I konklusjonen sammenfattes dette til tre karakteristika: •Studentenes kompetanse som faglærere utvikles parallelt innen fire kunnskapsfelt: kunst- og designfaglig teori og praksis, og pedagogisk teori og praksis. Ytterstad (2002) ser faglærerens fagdidaktiske kompetanse i det å mestre dialektikken mellom disse kunnskapsfeltene. Vurdering av elevarbeider kan sees som et eksempel på en situasjon der det å mestre dialektikken mellom kunnskapsfeltene står sentralt. Vurderingskompetanse kan derfor plasseres som en del av faglærerens fagdidaktiske kompetanse. •Utviklingen av studentenes vurderingskompetanse kan knyttes til Nygrens (2004) begrep om handlingskompetanse. Her er det sent rale at studentene opparbeider seg en handlingskompetanse i vurderingsarbeid, ved å selv å vurdere skapende arbeider sammen med, og under veiledning av mer erfarne representanter for praksisfellesskapet. •Studentene får gjennomgående erfaring med både å vurdere og å være mottaker av vurdering. Denne doble rollen tilbyr studentene et grunnlag for refleksjon knyttet til fagfeltets vurderingspraksis og her ligger det et vesentlig læringspotensial. Det empiriske materialet ga grunnlag for flere forslag til forbedringer i faglærerutdanningen. Et sentralt punkt er en bedre utnyttelse av studentenes doble rolle i læringsprosessen. Som for eksempel: å stille høyere krav til studentenes bruk av relevant fagterminologi ved vurdering i verkstedsperioder og krav til studentenes faglærer om tydeligere vurderingskriterier og fyldigere tilbakemelding til studentene. Videre bør sammenhengen mellom de ulike komponentene i utdanningen fremheves klarere for studentene. Flere praktiske vurderingsøvelser og tverrfaglige oppgaver vil kunne gi studentene mer erfaring med å kombinere kunnskapsfeltene i utdanningen og gjøre retningen mot det fremtidige læreryrket tydeligere. Studentenes kunst- og designfaglige språk, er det som samlet sett virker svakest ved st udentenes vurderingskompetanse. Det å sette større fokus på språkutvikling i faglærerutdanningen peker seg derfor ut som et steg i riktig retning for å heve de fremtidige faglærernes vurderingskompetanse