| dc.description.abstract | Bakgrunn/hensikt.
Personer med diagnosen anorexia nervosa kan være en misforstått pasientgruppe på grunn av det
komplekse sykdomsbildet og det store kontrollbehovet. Over 50 % av pasienter med anorexia nervosa blir
sittende igjen med symptomer etter endt behandling. Bakgrunn for oppgaven er å belyse hvorfor det er
viktig med en god relasjon mellom sykepleier og pasient for et bedre utgangspunkt for tilfriskning.
Hensikten er å få økt kunnskap, innsikt og erfaring innenfor utfordringer i relasjonsbyggingen, samt
hvordan man kan møte disse.
Problemstilling.
«På hvilke måter er det utfordrende for sykepleieren å bygge relasjon til ungdom med anorexia nervosa i
institusjon, og hvordan kan man som sykepleier møte disse utfordringene?»
Metode.
Bacheloroppgaven er en litteraturstudie basert på allerede eksisterende kvalitative studier som omhandler
utfordringer i relasjonsbygging med ungdom med anorexia nervosa. Disse er knyttet opp mot og
understøttet av annen litteratur om temaet.
Resultater.
Studiene rapporterte utfordringer i relasjonsbygging mellom sykepleier og pasient knyttet til tillit og
terapeutisk tilknytning, sykepleierens kontrollfunksjon og kunnskapsmangel. Et hovedfunn var at
spiseforstyrrelsens egosentriske natur har en negativ innvirkning på sykepleierens evne til å bygge en
relasjon til pasienten. I behandlingen er vanlige reaksjoner hos pasientene mistillit, avvisning og motstand
mot sykepleierne og deres intervensjoner.
Oppsummering.
Utfordringer knyttet til relasjonsbygging mellom sykepleier og pasient kan være mange, og det er vanskelig
å komme frem til et konkret fasitsvar for hvordan man kan møte disse best mulig. Gjennom funnene
fremkommer det at noen intervensjoner, tilnærminger og holdninger kan være mer gunstig enn andre for å
oppnå en bærekraftig relasjon med pasienten som er av terapeutisk hensikt. Å skille spiseforstyrrelsen fra
pasienten som en unik person kan være en god grunnholdning hos sykepleiere som skal jobbe med denne
pasientgruppen. | |
