| dc.description.abstract | Bakgrunn og hensikt: Personer med alvorlig og dyp utviklingshemning har ofte en redusert evne til å gi selvrapport. Smerter er en subjektiv opplevelse, og vurdering av smerter baserer seg på hva pasienten selv forteller. Dette gjør det utfordrende å kartlegge kroniske smerter hos pasientgruppen. Hensikten med oppgaven var å undersøke hvordan sykepleier kan kartlegge kroniske smerter hos personer med alvorlig og dyp utviklingshemning, samt hvilket ansvar sykepleier har knyttet til både pasientgruppen og kartlegging.
Metode: Oppgaven er en litteraturstudie hvor søk ble foretatt i diverse databaser. Søkene resulterte i syv forskningsartikler. Jeg har også henvendt meg til kompetansemiljøet naku, fagpersoner og høgskolens bibliotek for å finne relevant faglitteratur. Teori. I denne delen legger jeg frem teori om utviklingshemning, sykepleiers funksjon og ansvar, kroniske smerter samt kartlegging av smerter hvor ulike smertemålingsverktøy presenteres. Diskusjon: Omsorgsgivers rolle som proxy observatør diskuteres, hvor avvik fra normal atferd er en viktig del av observasjonen. Det er utarbeidet smertemålingsskjemaer spesielt for kartlegging av (kroniske) smerter hos utviklingshemmede med redusert evne til selvrapportering, men de er dessverre ikke validert i norsk populasjon, det er også lite forskning på området. Sykepleier møter ulike typer pasienter i sitt yrke, og alle har rett på en helhetlig omsorg, men studier viser at det er lite kunnskap om både pasientgruppen og bruk av smertemålingsverktøy.
Konklusjon: Bruk av smertevurderingsverktøy tilpasset pasientgruppen er elementært. Bruk av slike verktøy krever kunnskap om selve verktøyet, men også kjennskap til pasienten og hva man skal observere. Om sykepleier ikke kjenner pasienten er nærmeste omsorgsgiver en viktig ressurs. | |
