| dc.description.abstract | Bakgrunn: Pårørende til kreftpasienter er en ressurs i livets sluttfase på sykehus, men de har også egne behov som må anerkjennes og ivaretas. Ivaretakelse av pårørende innebærer å identifisere behov, vise omsorg og gi støtte. Sykehusavdelinger kan være travle, og det er utfordrende for sykepleiere å finne tid til å ivareta pårørende i tilstrekkelig grad.
Hensikt og formål: Hensikten er å utforske sykepleieres erfaringer med ivaretakelse av pårørende til døende kreftpasienter på sykehus. Formålet er økt forståelse og bevisstgjøring rundt disse erfaringene.
Problemstilling: «Hvilke erfaringer har sykepleiere med å ivareta pårørende til døende kreftpasienter på sykehus?»
Metodologi: Dette er en kvalitativ studie med en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Syv informanter ble rekruttert gjennom strategisk utvalg. Det ble utført ett semistrukturert individuelt intervju med hver informant. Transkribering av det empiriske materialet ble gjort av studentene. Systematisk tekstkondensering etter Malterud ble benyttet i dataanalysen. Gjeldende lovverk og retningslinjer for oppbevaring og behandling av personopplysninger er lagt til grunn for arbeidet.
Resultat: Dataanalysen resulterte i tre kategorier: “Pårørende til besvær?”, som omhandler kompleksiteten ved ivaretakelse av pårørende. “Sykepleieren”, hvor medmennesket, drivkraft og kompetanse fremkommer. “Døden til hverdags”, med fokus på sykepleiers erfaringer med døden som en del av arbeidshverdagen på sykehus.
Konklusjon: Studiens funn viser at forholdene ikke ligger til rette for ivaretakelse av pårørende. Det er ikke tilstrekkelige ressurser til å prioritere døden på sykehus. Sykepleierne opplever å måtte gå på akkord med seg selv. Omsorg og sykepleie går hånd i hånd, men utfordres av prioriteringskrav. Pårørendes plass i helsevesenet må anerkjennes. Sykepleierne gir mye av seg selv i yrket, og derfor er det avgjørende at de også ivaretas gjennom systematisert støtte og veiledning. Dette vil bidra til kompetanseheving, samt forebygging av omsorgstretthet og sykmeldinger.
Background: Next of kin of cancer patients are a resource at the end of life in hospital, but they also have their own needs that must be acknowledged and cared for. Caring for next of kin involves identifying their needs, showing them care and providing support. Hospital wards can be busy, and it can be challenging for nurses to find the time to adequately care for the next of kin.
Objectives: The intent is to explore nurses' experiences with caring for next of kin of dying cancer patients in hospital. The purpose is increased understanding and awareness of these experiences.
Issue: «What experiences do nurses have in caring for next of kin to dying cancer patients in hospital?»
Method: This is a qualitative study with a phenomenological-hermeneutic approach. Seven informants have been recruited through strategic selection. A semi-structured individual interview was conducted with each informant. Transcription of the empirical material was done by the students. Systematic text condensation according to Malteruds method was used in the data analysis. Current legislation and guidelines for the storage and processing of personal data are used as a basis for the work.
Results: The data analysis resulted in three categories: "Troublesome next of kin?", which deals with the complexity of caring for next of kin. "The nurse", where fellow humanity, motivation and competence emerge. "Death in everyday life", with a focus on nurses' experiences with death as part of their everyday working life in hospitals.
Conclusion: The findings show that the conditions are not suitable for caring for the next of kin. There are not enough resources to prioritize death in hospitals. Nurses feel that they have to compromise with themselves in their work. Care and nursing go hand in hand, but are challenged by more pressing matters. The place of next of kin in the health care system must be recognized. The nurses give a lot of themselves in their work, and therefore it is crucial that they also get cared for through systematic support and guidance, for raising competence, as well as prevention of compassion fatigue and illnesses. | en_US |
