| dc.description.abstract | Bakgrunn for studien: Bakgrunnen for studien er egne erfaringer med sykepleiere som møter pårørende til livstruende syke og døende pasienter på svært ulike måter. Fra et pårørendeperspektiv ga dette store utslag i livskvalitet og mestring. Som sykepleier ble jeg interessert i hva forskjellene består i, og hva som kan være årsaker til at noen sykepleiere vender seg bort fra de pårørende og deres behov.
Hensikt og problemstilling: Hensikten med studien har vært å skape bevissthet om hva som påvirker holdningene og handlingene til sykepleiere, og hvorfor forskjellene i nærhet, empati, følelsesmessig involvering og samhandling med pårørende er så store. Det har vært et ønske at erfaringer fra flere perspektiv skulle møtes og skape ny kunnskap.
Problemstilling: Hva er med på å bestemme sykepleieres holdninger og handlinger som sikrer et godt møte med pårørende til livstruende syke og dødende pasienter?
Metodologi: Studien er kvalitativ med et fenomenologisk design for å utforske informantenes erfaringer, opplevelser og tanker. Det er brukt hermeneutisk tilnærming i fortolkningsprosessen. Seks dybdeintervju med to informanter ble gjennomført høsten 2020.
Resultater: Resultatene i studien knytter seg til fire tema: empatiens betydning for relasjon, sykepleiers ensomhet, profesjonell involvering - følelsesmessig involvering samt systematisk veiledning og kollektiv støtte.
Konklusjon: Studien kan ikke fastslå årsaker, men antyder sammenhenger som kan påvirke møtene mellom sykepleier og pårørende. De viktigste er usikkerhet, travelhet, tilbaketrekning, mangelfulle personlige utviklingsprosesser i tidlig alder, mangel på vilje til empati og tidligere erfaring med overinvolvering. Mangelfull tilgang på veiledning kan også bidra til at sykepleier ikke får bearbeidet følelsesmessige belastninger. Organisering i små team kan gi større opplevelse av ensomhet og færre å dele byrdene med. | en_US |
