"Det er som å dra ned rullegardina" - En kvalitativ studie om årsaker til depresjon på sykehjem sett ut fra et beboerperspektiv

Abstract

Depresjon er den vanligste psykiske lidelsen i blant eldre i samfunnet og i følge norsk helseinformatikk (2018) er 32% av alle sykehjemsbeboere deprimerte. Depresjon på sykehjem har en flerfaktorell årsakssammenheng og det er kjent at personer med demens kan utvikle depresjonslignende atferd som en reaksjon på hjernens biologiske endringer grunnet sykdommen. Er dette en av årsakene til at depresjonstallene på sykehjem er så høye? I denne masteroppgaven var det ønskelig å intervjue kognitivt friske sykehjemsbeboere for å høre deres antakelser, meninger eller erfaringer om hvorfor eldre kan oppleve å bli deprimerte på sykehjem. Utvalget var begrenset til beboere uten diagnostisert demens slik at problemstilling i størst mulig grad skulle besvares på bakgrunn av subjektive meninger, antakelser eller erfaringer fremfor biologiske endringer i hjernen som i stor grad gir depresjonslignende atferd hos personer med demens. I tillegg kan det ofte være vanskelig å kommunisere med beboere med demens grunnet personens reduserte kognitiv fungering og kapasitet. Oppgaven skulle i størst mulig grad være åpen og eksplorerende og det ble av den grunn benyttet en kvalitativ metode med semi-strukturerte individuelle intervjuer som videre skulle analyseres ved hjelp av Virginia Braun og Victoria Clarks (2006) tematiske analyse. Gjennom analysen av datamaterialet fremkom det fire hovedtema: Sosiale relasjoner, profesjonell omsorg, autonomi og rolleforandring, med to underkategorier per hovedtema. Funnene beskrev en hverdag hvor manglende sosial kontakt med andre, manglende omsorg, redusert autonomi og en krevende omstilling var sett på som årsaker til depresjon på sykehjem, sett ut i fra informantenes livsverden. Diskusjonen kunne videre avdekke at hovedkategoriene ikke var gjensidig utelukkende og at funnene ofte gikk inn i hverandre. Depresjon på sykehjem kunne dermed ses på som en reaksjon på mulig tap av identitet og verdighet, hvor det var helsetjenesten -og personell sin oppgave å bevare disse verdiene og behovene i størst mulig grad.