| dc.description.abstract | Bakgrunn og formålet med studien: Fibromyalgi er en sykdom som innebærer utbredte smerter, fatigue og andre plager. Sykdommen rammer flest kvinner, og noen av disse kvinnene kommer for rehabiliteringsopphold i spesialisthelsetjenesten. Selv om man har en del kunnskap om hvordan denne sykdommen arter seg og hvordan den oppleves å leve med, finnes det lite forskning rundt hvordan kvinner med fibromyalgi forteller om å være på rehabiliteringsopphold, og hvordan de opplever egen helse og bedring i ettertid. Denne studien søker å fylle dette gapet i litteraturen.
Metode: For å utforske fortellingene ble en narrativ tilnærming valgt, og 8 kvinner ble intervjuet, ved hjelp av en åpen intervjuguide. Det ble utført en tematisk narrativ analyse.
Funn; Analysen viste tre ulike sykdomsfortellinger; 1) Jeg ble dårligere av rehabiliteringen og hverdagen er fortsatt krevende, 2) Jeg hadde et fint rehabiliteringsopphold. Jeg lærte mye, men opplever ikke bedre helse i ettertid 3) Jeg fikk testet ut mye og har fått bedre helse. I den første fortellingen fremkommer historien om et tøft rehabiliteringsopphold og en følelse av å være dårligere i lang tid etterpå. Når følelsen av å ha blitt dårligere har lagt seg, bringer rehabiliteringsoppholdet allikevel frem viktige prioriteringer. I den andre sykdomsfortellingen fremkommer opplevelsen av gode opphold. I ettertid opplever de ikke bedre helse, i form av mindre smerter og færre symptomer, men bringer allikevel med seg kunnskap og erfaringer fra rehabiliteringsoppholdet, som bidrar til en bedre hverdag. Fortelling nr tre er en fortelling om både fysisk bedring og viktig lærdom å bringe med seg videre i livet. Samlet viser de tre fortellingene til en overordnet rehabiliteringsfortelling hvor de får kunnskap om egen helse og egen situasjon, mens de lever i en boble beskyttet fra hverdagslivet. Samtidig viser det til en historie om livet etterpå, hvor de i stor grad føler seg overlatt til seg selv, på veien videre for å beholde egen helse.
Drøfting: I oppgaven drøftes individuell tilpasning, for å klare å gjennomføre rehabiliteringen på en god måte, og brukermedvirkning. I tillegg drøftes forståelsen av helse. I tiden etterpå kommer følelsen av å bli overlatt til seg selv tydelig frem, dette drøftes i sammenheng med at vi fortsatt trenger bedre og sømløse overganger mellom spesialist og primærhelsetjenesten slik at pasienter i mindre grad blir overlatt til seg selv når hverdagen møter dem | en |
