Å ikke miste seg selv: Krefter mot kreft i treningsfellesskap med likemenn

Abstract

Bakgrunn: Prostatakreft er den hyppigst forekommende kreftsykdommen i Norge. Behandlingen kan inkludere antihormonbehandling, androgen deprivasjonsterapi, som er forbundet med bivirkninger og seneffekter, blant annet risiko for fatigue, overvekt, hjerte-karsykdom og diabetes. Pasientene rådes til å motvirke seneffektene av behandlingen gjennom livsstilstiltak, inkludert fysisk aktivitet og trening. Hensikt: Studien ønsker å bidra til kunnskap omkring gode rehabiliteringsforløp for prostatapasienter under og etter behandling med androgen deprivasjonsterapi. Formålet er innsikt i de faktorer som underbygger varig treningsglede og motivasjon for opprettholdelse av deltakelse i treningsgrupper. Studien ønsker å løfte frem brukernes stemme for å utvikle tjenestetilbudet i tråd med brukernes behov og målsettinger. Metode: Det benyttes en kvalitativ metode med bruk av semistrukturerte individuelle intervju. Åtte informanter ble intervjuet våren 2017, og samtlige har deltatt i treningsgrupper i et tidsrom fra ett til over to år etter behandling. Intervjuene ble transkribert og deretter analysert ved hjelp av Malteruds systematiske tekstanalyse. I resultatdiskusjonen ble temaene gitt utfyllende innsikt fra Deci og Ryans selvbestemmelsesteori, Banduras sosiale kognitive teori, samt tidligere forskning. Resultat: Etter analyse av materialet fremkom fire hovedtema som sentrale svar på studiens problemstilling; Krefter mot kreften, Sosialt fellesskap med likesinnede, Instruktøren som tilrettelegger og Forpliktelse. Temaene ble diskutert ut fra tre perspektiv, med utfyllende innsikt fra teori og forskning: • Bevare kapasitet og selvoppfatning • Oppleve samhørighet og glede blant likemenn • Føle forpliktelse og ansvar innen selvbestemte rammer Oppsummerende konklusjon: Motivasjon for opprettholdt trening underbygges av dekning av grunnleggende behov for autonomi og kompetanse. Det har lagt til rette for selvregulering og styrket selvoppfatning. Det sosiale fellesskapet av likemenn har dekket et grunnleggende behov for relasjon og gitt en modell-læring som har underbygget deltakernes mestringstro.