Nedsatt livskvalitet og oral funksjon etter hjerneslag. En kvalitativ studie

Abstract

Bakgrunn: Det foreligger sparsomt med informasjon om oral helse etter hjerneslag i Norge. Lammelser og nedsatt motorikk, tygge- og svelgefunksjon gjør at pasienten ikke merker mangelfull munnhygiene eller klarer å utføre munnstell selv. Forskning viser at munnstell har vært lite prioritert i akutt- og rehabiliteringsfasen etter hjerneslag. Tverrfaglig kunnskap om at oral patologi og tanntap kan oppstå som følge av lammelser og munntørrhet, synes mangelfull innen helseprofesjonene som behandler slagrammede i akutt- og rehabiliteringsfasen. Hensikt: Intensjonen med denne studien er å belyse generell og oral livskvalitet hos personer som har erfart hjerneslag. Vi ønsket også å undersøke hvordan nedsatt oral funksjon påvirker den slagrammedes livskvalitet sosialt og funksjonelt. Metode: Vi gjennomførte 16 kvalitative personintervjuer med hjemmeboende eldre i Norge (70–85 år). Informantene ble plukket ut blant respondenter fra en tidligere spørreundersøkelse (2), som også samtykket til å delta i denne oppfølgingsstudien. Resultat: Fire informanter fortalte at de anser sin egen reduserte tannstatus som en direkte følge av manglende oral oppfølging (6 måneder–2 år) etter hjerneslaget. Som følge av lammelser og nedsatt tygge- og svelgefunksjon trenger ni informanter fortsatt lengre tid til måltidet, foretrekker myk lett-tygget mat oppdelt i små biter og/eller hjelp til å skjære opp maten. Aksept for disse omstendighetene er en forutsetning for at informantene skal oppleve måltidet som hyggelig. Informanter med fastsittende, funksjonelle tenner har best oral livskvalitet. Informanter med avtakbare tannproteser er minst fornøyd med sin orale livskvalitet. Konklusjon: Senskader etter slag kan påvirke tygge- og svelgefunksjonen, føre til munntørrhet og tap av tenner. Kombinasjonen hjerneslag og oral helse ser ut til å redusere både den generelle og den orale livskvaliteten. Redusert protesefunksjon og/eller tyggefunksjon oppleves stigmatiserende i sosiale sammenhenger, fører til redusert matinntak og kan gi ytterligere komplikasjoner av helsetilstanden. Tannhelsefaglig kompetanse bør involveres tidlig i rehabiliteringen. Mer tverrfaglig forskning og oppmerksomhet på systematisk oppfølging av denne pasientgruppen er hensiktsmessig.