| dc.description.abstract | Kapittel 4A i sosialtjenesteloven har et krav om at tjenesteytere som utøver tvang skal ha utdanning i helse-, sosial- eller pedagogiske fag på høgskolenivå. Utdanningskravet skal sikre at tvang utføres av personell med tilstrekkelig kompetanse, og på en faglig og etisk forsvarlig måte. Artikkel 1 analyserer utdanningskravet med utgangspunkt i et kompleksitetsteoretisk perspektiv. Hensikten er å vurdere om utdanningskravet er et formålstjenlig tiltak fra lovgivende myndighet for å sikre en praksis blant tjenesteyterne, hvor det benyttes minst mulig unødvendig tvang overfor tjenestemottakerne. Selv om tjenesteyterne skulle få den nødvendige kompetanse vil det likevel, med utgangpunkt i en kompleksitetsteoretisk forståelse, være veldig usikkert om utdanningskravet fungerer etter hensikten. Artikkel 2 er en empirisk undersøkelse om det er forskjeller i bruk av tvang mellom tjenesteytere med og uten høgskoleutdanning, ble alle enkeltmeldinger om bruk tvang i nødssituasjoner overfor tre tjenestemottakere i en kommune i løpet av et halvt år analysert. Personale med høgskoleutdanning ble sammenlignet med personale uten slik utdanning når det gjaldt antall ganger de brukte tvang (antall meldinger) per vakt, varighet på brukt av tvang, type tvang, hva de vurderte som foranledninger for atferden som tvang ble brukt mot, og type atferd de brukte tvang mot. Konklusjonen er at personale med høgskoleutdanning ikke forebygger bruk av tvang, eller bidrar til mildere tvang enn tjenesteytere uten slik kompetanse | en_US |
