Momentum of Coordination Reform: Changing Rehabilitation Policies and Practices? A Critical Discourse Analysis
Doctoral thesis, Peer reviewed
Published version

View/ Open
Date
2018Metadata
Show full item recordCollections
Abstract
Background: The Norwegian Coordination Reform was implemented in 2012 as an open-ended,
progressing reform. It aims to orient all systems and services towards assisting individuals with
coping with life or restoring normal functioning in coordinated manners, changing budget allocations
and task sharing between specialist and municipal health care levels. Reflecting both medical and
socio-political discourse, the reform’s White Paper resonates with the main principles of
rehabilitation and increases its focus. However, the reform’s influence on the conceptualization and
practice of rehabilitation has been uncertain. Henceforth, this thesis is an analysis of rehabilitation
discourse in the context of Coordination Reform.
Purpose: The purpose of the thesis is to discuss the ways current logics of health policies affect how
the meaning of rehabilitation is constructed. Aim is to critically explore rehabilitation meaningmaking
on the level of discourse by analyzing language use in political documents and among
rehabilitation professionals.
Design: The study applies critical discourse analysis (CDA). Data included two Norwegian White
Papers submitted in 1999 and 2009 (White Paper No. 21, “Responsibility and Coping: Towards a
Holistic Rehabilitation Policy” (St.meld. nr. 21 (1998-99)) and White Paper No. 47, “Coordination
Reform. Proper Treatment – At the Right Place and the Right Time” (St.meld. nr. 47 (2008-2009)),
and 176 pages of transcribed interviews with 19 rehabilitation professionals conducted in 2015.
Findings and discussion: The thesis’ three research articles were written on the basis of policy
documents (Article I), on interviews with rehabilitation professionals (Article II), and on an analytical
synthesis of the two sets of primary analyses (Article III). The analysis of the policy documents
revealed a discourse of reaction, a discourse of action and a discourse of pro-action. These are based
in different positioning of the medical and socio-political conceptual models, and reflect whether
rehabilitation is a service provided after occurred illness or injury, as an active and effective stance by
all individuals concerned, or as health promoting and preventive approaches. The analysis of the
transcribed interviews showed that rehabilitation is construed in four ways: As a catalyst for a
meaningful living, as professional performance, as constraint factor, and as a normative stimulus for
independence. The interview discourses reflect different positioning of the subjects involved and the
different goals which relates to rehabilitation processes. The synthesis of the analyses of policy
documents and transcribed interviews identified two nodal discourses: Rehabilitation as a clinical
practice and rehabilitation as a management practice. These discourses serve different purposes, as
the first is based in traditional medical science as a means for political action and relates to the body
as an object that is a matter to government policies and practices. The other relies on the individual
as a subject of life regulation governance. The management perspective of rehabilitation has gained
force in the reform initiated constraint in service availability, including shorter stays with rapid
discharge from hospitals to municipalities or home, and the policy emphasis on independency and
self-management. The synthesis suggests that the reform strategies are fundamental to
understanding the logic of current rehabilitation discourses. Bakgrunn: Den norske Samhandlingsreformen ble implementert i 2012 som en langvarig og
progressiv reform. Den har til sikte å orientere alle systemer og tjenester inn mot å støtte individer
slik at de selv kan mestre sine liv eller gjenopprette funksjoner. Målet er bedret samhandling mellom
tjenestene gjennom endret budsjettering og oppgavefordeling mellom spesialist- og
kommunehelsetjeneste. Samhandlingsreformen reflekterer både medisinske og sosiopolitiske
diskurser, og gjenspeiler hovedprinsippene for rehabilitering. Rehabilitering løftes frem som et viktig
nedslagsfelt for reformen. Men hvilken påvirkning reformen har på hvordan rehabilitering forstås og
praktiseres har hittil vært lite kjent. Denne avhandlingen analyserer rehabiliteringsdiskurser i lys av
Samhandlingsreformen.
Hensikt: Hensikten med avhandlingen er å diskutere hvordan dagens helsepolitikk påvirker hvordan
rehabilitering gis mening. Formålet er å kritisk utforske meningsdannelsen av rehabilitering på
diskursnivå ved å analysere språkbruk i politiske dokumenter og blant profesjonelle som arbeider
innen rehabilitering.
Design: Studien er en kritisk diskursanalyse (CDA). Data består av to stortingsmeldinger utgitt i 1999
og 2009 (St.meld. nr. 21 (1998-99) Ansvar og meistring. Mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk, og
St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid), samt
176 sider av transkriberte intervjuer med 19 rehabiliteringsprofesjonelle, utført i 2015.
Funn og diskusjon: Avhandlingen inkluderer tre artikler, skrevet på bakgrunn av analyse av politiske
dokumenter (Artikkel I), analyse av intervjuer med rehabiliteringsprofesjonelle (Artikkel II) og en
syntese av dokument- og intervjuanalysene (Artikkel III). Dokumentanalysene avdekket en reaktiv
diskurs, en aktiv diskurs og en proaktiv diskurs. Disse diskursene bygger på ulike posisjoneringer av
den medisinske og den sosiopolitiske forståelsesmodellen, og reflekterer at rehabilitering både
forstås som en tjeneste som tilbys etter sykdom eller skade, som en aktiv og effektiv holdning blant
alle som er involvert i prosessen, samt som helsefremmende og forebyggende tilnærminger.
Intervjuanalysene viste at rehabilitering representeres på fire måter: Som en katalysator for et
meningsfullt liv, som en profesjonell praksis, som en begrensende faktor, samt som en normativ
stimulus for selvhjulpenhet. Diskursene reflekterer ulik posisjonering av de berørte subjektene og av
målene som settes for rehabiliteringen. Syntesen av analysene identifiserte to nodale
rehabiliteringsdiskurser: Rehabilitering som klinisk praksis og rehabilitering som styringspraksis. Disse
diskursene tjener forskjellige formål. Den første er basert på tradisjonell medisinsk vitenskap som et
middel for politisk handling, og relaterer til kroppen som et objekt underlagt myndighetenes politikk
og praksis. Den andre relaterer til individet som et subjekt for regulering av livsførsel.
Styringsperspektivet i rehabiliteringsdiskursen er styrket med Samhandlingsreformens begrensinger i
tjenestetilbud, som kortere sykehusopphold, raskere utskrivning til kommuner og hjem, samt den
politiske satsningen på selvstendighet og selvhjulpenhet. Syntesen antyder at reformstrategiene er
grunnleggende for å forstå logikken i dagens rehabiliteringsdiskurser.