Tilknytning, relasjon og kulturell identitet

Abstract

En pågående longitudinell studie ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at barndomstraumer er mer avgjørende for voksne flyktningers psykiske helse og livskvalitet, enn senere traumer i forbindelse med krig og menneskerettighetsbrudd. Samtidig vet vi at menneskers tilknytningsmønstre aktiveres når de utsettes for truende og potensielt traumatiserende hendelser, og at disse mønstrene har stor betydning for hvordan traumatisk stress håndteres. «Adult Attachment Interview» (AAI) kartlegger tilknytningsmønstre hos voksne, og denne oppgaven tar utgangspunkt i ti slike intervjuer med traumatiserte flyktninger som er informanter i studien ved NKVTS. Gjennom kvalitativ analyse av meningsinnhold søker oppgaven å finne hvordan flyktningene selv beskriver barndommens tilknytningsrelasjoner, og hvilken betydning disse tillegges i voksenlivet. Resultatet av analysen er at informantene beskriver relasjonene gjennom de rollene foreldrene fylte i deres barndom. Rollene som skildres er forsørgeren, oppdrageren, den tilstedeværende/fraværende, den trygge/utrygge og formidleren av verdier. Som voksne forklarer informantene foreldrenes måte å relatere til dem som barn, ut fra den kultur og kontekst oppveksten fant sted i. De vektlegger særlig hvilke verdier som ble formidlet til dem som barn, og ønsker å videreformidle disse til egne barn. Informantene erkjenner at barndommens tilknytningsrelasjoner virker inn i voksenlivets relasjoner til partnere og egne barn. Etter flere år i Norge er flyktningenes kulturelle identitet fortsatt sterkt forankret i opprinnelseskulturen, og kommer til uttrykk når barndomserindringene gjenfortelles.

An ongoing longitudinal clinical study of refugees in Norway suffering from post-traumatic stress, shows that traumatic experiences in childhood is related to mental health and quality of life in adulthood, more so than later traumatic experiences of war and human rights violations. Through Adult Attachment Interviews the refugees’ attachment patterns are examined, as we know these patterns to be important in coping with traumatic stress. This master’s thesis is based on qualitative content analysis of ten such interviews in order to find how the refugees themselves describe their attachment relationships to their caregivers. The result found is that these relationships were defined by the roles the parents played in their children’s lives. The roles were described as provider, upbringer, present/absent, safe/unsafe and conveyer of values. The cultural context of the upbringing explains the behavior of the parents when regarded from an adult’s perspective. There seems to be awareness among most of the informants of values conveyed to them by their parents, and with this an urge to pass these values on to their own children. The informants acknowledge the influence of childhood attachment on their present relationships to partners and children. Although the refugees have lived several years in Norway, their cultural identity grounded in the culture of origin is apparent when retelling childhood memories.