| dc.description.abstract | Bakgrunn: Smertelindring av kreftpasienter er avgjørende for pasientenes livskvalitet, og en viktig oppgave for sykepleiere. Forskning fra USA og Storbritannia viser at kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn står i fare for å få en dårligere smertebehandling enn pasienter som tilhører majoritetsbefolkningen. Skandinavisk forskning tyder på at sykepleiere opplever arbeidet med smertelindring av denne pasientgruppen som utfordrende.
Hensikt: Et likeverdig helsetilbud er et uttalt mål for helsetjenesten. Formålet med studien er å undersøke sykepleieres opplevelse av smertelindring av kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette kan bidra til en forståelse for hvordan sykepleiere kan bli bedre rustet til å ivareta disse pasientens behov for smertelindring.
Metode: Det er foretatt to fokusgruppeintervjuer og fem individuelle intervjuer av sykepleiere som arbeider i kreftomsorgen. Intervjuene er basert på kvalitative forskningsprinsipper der informantene står forholdsvis fritt til å snakke om sine opplevelser. I analysen av data har mitt hovedfokus vært å søke etter og fokusere på essensen i informantenes beskrivelser i intervjuene.
Resultater: Resultatframstillingen er delt i tre:
Første del omhandler sykepleiernes opplevelse og forståelse av de tverrkulturelle møtene mellom pasient/familie og helsepersonell. Informantene opplever språkforskjeller som den største utfordringen for smertelindring av pasientene. De forteller at når pasient og sykepleier ikke snakker samme språk, benyttes som regel pårørende for å oversette. Når pårørende oversetter kan dette oppleves både som en hjelp og som en barriere for forståelsen av pasienten. Informantene forteller at de sjelden benytter profesjonelle tolker. Dersom profesjonell tolk er brukt, oppleves dette som en god hjelp hvis tolken er kompetent.
Andre del omhandler sykepleiernes idealer for pasientomsorgen når pasienten har etnisk minoritetsbakgrunn. Sykepleierne understreker at alle pasienter er forskjellige og har behov for individuelt tilpasset omsorg. Samtidig har de et ideal om likeverdig, i betydningen rettferdig behandling av alle pasienter, uavhengig av pasientens etniske bakgrunn. (Dette er også i tråd med overordnede mål for helsetjenesten).
Imidlertid ser det ut til å være uklart, både for informantene og deres arbeidsplasser, hvordan idealene om likeverdig og individuelt tilpasset omsorg skal ivaretas i praksis. I enkelte tilfeller forteller informantene at de har behandlet pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn annerledes enn pasienter med etnisk majoritetsbakgrunn. I disse tilfellene virker informantene noe usikre, men benytter ofte pasientens kultur som forklaring på hvorfor de har behandlet ham/henne annerledes enn pasienter med en norsk kulturbakgrunn. I tredje og siste del av resultatframstillingen, beskrives sykepleiernes opplevelser relatert til fordommer og diskriminering. Flere informanter har opplevd at pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn har blitt utsatt for diskriminering, og som en konsekvens av dette ikke har fått tilstrekkelig smertelindring. Dette oppleves som stressende for informantene. Informantene beskriver dessuten konflikter de har hatt med pårørende til kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn og smerter. Slike konflikter kan i noen tilfeller ha grunnlag i gjensidige fordommer mot hverandre.
Konklusjon: Resultatene av denne studien tyder på at sykepleiere opplever mange og ofte uforenlige krav når de skal smertelindre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Det blir ekstra vanskelig å leve opp til disse kravene når det er få rutiner og retningslinjer for hvordan pasientgruppen skal ivaretas, og når ledelsen forholder seg passiv. Informantene gir i enkelte tilfeller uttrykk for usikkerhet på sin egen kompetanse til å ta vare på pasienten, og på hvorvidt de samme reglene gjelder for pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn som for andre pasienter. Dette kan føre til at man som sykepleier ikke beskytter pasientens lovfestede rettigheter, og ikke tar i bruk nødvendige midler for å gi den sykepleiefaglig mest forsvarlige hjelpen – i enkelte tilfeller fordi man ønsker å tilpasse seg pasientens familie.
Det vil kunne være en hjelp for sykepleiere dersom det gis rom for åpne diskusjoner rundt ivaretagelsen av kreftpasienter med etnisk minoritetsbakgrunn og smerter. Det synes å være nødvendig å snakke om fordommer og hvordan disse kan virke inn på pleien og behandlingen av pasientene. Dessuten er det nødvendig å diskutere hvorvidt individuelle tilpasninger til pasientens/familiens preferanser, i konkrete tilfeller, vil føre til en mer likeverdig behandling. I enkelte tilfeller kan slike individuelle tilpasninger føre til eller opprettholde ulikhet, og vil da være uønsket. | language |
| dc.description.abstract | Background: Pain management is essential for cancer patients’ life quality and it is an important job for nurses. Research from the US and Great Britain show that cancer patients with migrant backgrounds are in risk of experiencing poorer pain relief than cancer patients with an ethnic-majority background. Besides, research from Scandinavian countries suggests that nurses often feel that caring for patients with migrant backgrounds is specially challenging.
Aim: Equality in providing and receiving health care is a directive for health professionals in Norway. This Master thesis explores nurses´ experiences with pain management for cancer patients with migrant backgrounds. The main aim of this research is to better understand how nurses can be adequately trained and equipped to relieve these patients´ pain.
Method: This study is based on two focus group interviews and five individual interviews with nurses working in cancer care who served as informants for my research. The interviews are based on qualitative research principles which may encourage informants to speak freely about what they experience when providing care for cancer patients with migrant backgrounds who experience pain. When analyzing data, my main objective, as a researcher, was finding and focusing on the essence of what nurses have expressed in my interviews.
Results: The results are three folded:
The first part describes informants´ experiences and understanding of the cross-cultural encounters between patients/their families and nurses/health care professionals. According to the informants, not sharing the same language with the patient was their biggest challenge to manage pain properly. Moreover, they declare that when nurses and patients don’t share the same language, it is common to rely on the information given by migrant family members who then act as interpreters. To use family members as interpreters is experienced by informants both as helpful and as a hindrance for understanding patients who suffer pain. Informants report that they seldom use professional interpreters, but when they are used it is very helpful if they are competent.
In the second part, I describe the kind of care informants ideally want to achieve when treating patients with a different ethnic background: They stress that all patients are different and need individuallytailored care, regardless of their background. At the same time, informants have an ambition of giving an equal, i.e. fair treatment to every patient, regardless of their background (which also is in accordance with Norwegian health care directive).
However, it seems to be unclear for informants and their wards how to best safeguard ambitions of individual and fair patient’s treatment when it comes to practical pain management. In some cases, informants feel insecure and may revert to the patient’s culture to explain to me and to themselves why they may treat differently patients with migrant backgrounds.
The last part of my research’s results deals with informants’ experiences with prejudice and discrimination. Several informants have experienced that patients with migrant backgrounds have been discriminated against and, as a consequence, they have not received the best pain management. Witnessing cases where discrimination may have occurred can make informants feel stressful. Furthermore, informants describe conflicts they may experience with family members of patients with migrant backgrounds. These conflicts may appear because both parties may have prejudices against one another.
Conclusion:
According to my data, nurses may experience several, often incompatible demands when managing pain in cancer patients with migrant backgrounds. With few, if any, routines and guidelines, and poor support from leaders, trying to accommodate to these demands is specially challenging for nurses. In some cases, nurses seem unsure of their own competence to provide care for these patients, and whether the same rules apply to patients from ethnic minorities as to other patients. As a consequence, nurses may feel insecure and may not protect the legal rights of patients with migrant backgrounds, or take appropriate action to help these patients in the best professional way – sometimes, because they want to adapt to the patients’ families’ wishes.
It should be helpful for nurses if cancer wards open spaces for discussing the best ways and methods to treat patients with migrant backgrounds. In that respect, it seems necessary to discuss how prejudice may affect the care of these patients. Health professionals should also discuss whether individual adjustments of care provided to patients with migrant backgrounds, in concrete cases, will contribute to greater equality or may increase inequality and, therefore, be undesirable. | |
