«Jeg ville ha håpet»; pårørende sine håp når en nærstående er innlagt i intensivavdeling.

Abstract

Formål: Målet med denne studien var å undersøke og øke forståelsen for hvordan pårørende i intensivavdeling opplever håp for en nærstående som er alvorlig syk. Teori: Kritisk sykdom som rammer nære familiemedlemmer er svært stressende og krevende for de pårørende. I den første akutte fasen av intensivoppholdet håper pårørende på overlevelse. Når situasjonen har stabilisert seg og overlevelse er sannsynlig, håper pårørende på bedring. Et intensivforløp for en som er akutt syk er ofte preget av opp og nedturer i han eller hennes helsetilstand. Pårørende sine håp styrkes av positiv framgang i helsetilstanden til den syke. Når behandling ikke virker og tilstanden til den syke forverres, har de et svakt håp likevel. Håp er en måte å takle og mestre en fryktelig situasjon på og livet er ikke levelig uten håp. Metode: I denne studien er det brukt en fenomenologisk tilnærming for å undersøke pårørende sine håp når de oppholder seg i intensivavdeling sammen med en nærstående som er alvorlig syk. Det er gjort kvalitative dybdeintervjuer av fem pårørende. Resultater: Oppgavens analysedel presenterer seks hovedtemaer om pårørende sine håp når de er i intensivavdeling hos en nær venn eller familiemedlem som er alvorlig syk. De seks temaene er: 1) Håp om overlevelse. 2) Håp om kontakt og håp om at den syke forstod at de var der. 3) Håp om positiv informasjon og håp om at det skulle gå bra. 4) Håp om en bra dag. 5) Håp om en normal hverdag igjen. Tidligere forskning viser også at det første håpet til pårørende er et sterkt håp om overlevelse. God informasjon, god dialog med helsepersonell, håp om kontakt med den syke og håp om at den syke skal bli frisk igjen gjør at pårørende sitt håp styrkes. Diskusjon: De pårørende var svært redde for at den syke skulle dø og i intervjuene formidlet de en opplevelse av at alt var unormalt da de var pårørende i intensivavdelingen. Et lite knip i hånda eller en bevegelse i øyelokket når de er på besøk, kan gi de pårørende et sterkt håp for at dette kan gå bra den og den syke kan bli frisk igjen. Pårørende sitt håp ble styrket når helsepersonell gav ærlig og riktig informasjon om den syke sin helsetilstand og når de opplevde at helsepersonellet i intensivavdelinga gjorde alt for å redde livet til den syke nærstående. Konklusjon: Denne studien viste at pårørende sine erfaringer om å håpe for en kritisk syk når de oppholder seg i intensivavdelingen, var preget av sterke opplevelser. De følte at de var i en uvirkelig verden, en verden de bare hadde sett på film. Studien viser at pårørende sitt håp svinger i takt med den syke sin helsetilstand. Håpet de pårørende har er sterkt når de opplever at den nærstående responderer på intensivbehandlingen og viser tegn til bedring i helsetilstand.

Purpose: The aim of this study was to evaluate and improve understanding of how families in Intensive Care Unit (ICU) experience hope for relatives who have been seriously ill. Theory: Critical illness that affects close family members is very stressful and demanding for the relatives. In the first acute phase of intensive care stay, relatives hope for survival. Once the situation has stabilized and survival is likely, the relatives hope for improvement. An intensive course for one who is acutely ill is often discernible by ups and downs in his or her state of health. Relatives’ hope is strengthened by positive progress in the health condition of the sick. When treatment does not work and the condition of the patient worsens, they however have a faint hope. Hope is a way to cope and master an atrocious situation and life is not fulfilling without hope. Method: The study employed a phenomenological approach with in-depth interviews and qualitative content analysis in examining the families’ hope when they stay in the ICU along with relatives who have been seriously ill. Five families were interviewed at three hospitals in Norway. Results: The analysis section presents six main themes of the family’s hope when they are in the ICU with a relative who is seriously ill, and these include: 1) Hope of survival. 2) Hope of contact and hope the ill have in understanding that the family was there. 3) Hope of positive information and hope that it would go well. 4) The hope of a good day. 5) Hope of a normal life again. Previous research also shows that the first relatives’ hope is a strong hope of survival. Additionally, good information and interaction with the healthcare professionals allows relatives’ hope to be strengthened. Discussion: The relatives were afraid of losing the sick and during interviews they conveyed the message that everything was unusual when they were in the intensive care. Giving a certain sign and/or assurances to the relatives when they are visiting, gives them a strong hope that this can go well and that the sick may become healthy again. Relatives’ hope was strengthened when health workers gave honest and correct information about the patient's health condition and when they experienced that the health personnel in intensive department did everything they could to save the life of the patient. Conclusion: This study indicated that relatives’ experiences to hope for a critically ill when they are in the ICU, was characterized by strong feelings. They felt that they were in an unreal world, a world they had only seen on film. The study also shows that relatives’ hope fluctuates with the patient's health condition. The hope to families is stronger when they feel that the sick is responding to the intensive medical treatment and show signs of improvement.