Brukermedvirkning og rehabilitering i fengsel - en kvalitativ studie av seks mannlige innsattes erfaringer

Abstract

Hensikt: Formålet med denne studien har vært å utvikle kunnskap om mannlige innsattes opplevelser av muligheten til å kunne medvirke i sin rehabilitering. Dette kan bidra til bedre forståelse og økt innsikt i hva innsatte er i behov av og trenger i forbindelse med tilbakeføringen til samfunnet. En slik forståelse kan sette ansatte i kriminalomsorgen i bedre stand til å tilrettelegge for innsatte i forbindelse med tilbakeføringen til samfunnet. Teoretisk forankring: I denne studien er det lagt vekt på et salutogenetisk perspektiv i tolkningen av resultatene. Funnene ble også drøftet i lys av bakgrunnskunnskap om empowerment, brukermedvirkning og rehabilitering i fengsel. Metode: Seks innsatte fra ett fengsel ble intervjuet ved hjelp av et semistrukturert intervju, og bedt om å beskrive hvordan de opplevde muligheten for å medvirke i sin rehabilitering. Intervjuene ble transkribert og analysert fenomenologisk, ved hjelp av analysemetoden systematisk tekstkondensering. Resultater: Tre hovedkategorier ble identifisert; Soning som hemmende for å være aktør i eget liv, å bli anerkjent og mulighet til mestring. Konklusjon: Funn fra studien viser at mulighetene for innsatte til å medvirke i sin rehabilitering begrenses ut i fra bestemmelsene i straffegjennomføringsloven. Opplevelsen av straffen og frihetsberøvelsen hadde også innvirkning på muligheten til å medvirke. Informantene erfarte at kontaktbetjenten hadde begrenset makt til å påvirke i saker som gjaldt innsatte. De erfarte at det var juristene i fengselet som hadde og utøvde makt. Avstanden mellom informantene og juristene førte til at informantene ikke visste om de fikk progresjon i soningen, og mulighet til en gradvis tilbakeføring til samfunnet. Dette i sin tur førte til at informantene ikke opplevde seg sett eller hørt. Støtte og hjelp av kontaktbetjenten, familie og venner ble fremhevet som en ressurs for informantene og av betydning for tilbakeføringen til samfunnet. Bistand til praktiske ting, psykisk støtte og det å ha noen ute som ventet på dem ble fremhevet. Informantene erfarte at helseavdelingen og sosialkonsulentene var tilgjengelige, og så hva de var i behov av. Dette førte til at informantene i større grad ble involvert i sine egne planer. Informantene erfarte også at det var mulig å få noe positivt ut av soningsforholdet, men fremhevet at de selv måtte jobbe hardt og engasjere seg for å få til en endringsprosess. Informantene fremhevet at det de var sysselsatt med i fengselet ga dem muligheter når de skulle tilbakeføres til samfunnet. Begrensninger som følge av frihetsberøvelsen ga også informantene muligheter til å starte på en endringsprosess.