Relasjonsbegrepet i psykoanalyse, karakteranalyse og Norsk psykomotorisk fysioterapi – er integrasjon mulig? En dimensjonsanalyse

Abstract

Mellommenneskelig samspill innebærer alltid en form for relasjon. Denne undersøkelsen utforsker begrepet relasjon innen de tre behandlingstradisjonene/terapiretningene relasjonell psykoanalyse, karakteranalyse og Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF). Undersøkelsen avgrenser begrepet etymologisk, faglig og historisk til å se relasjon i et psykoanalytisk/psykodynamisk perspektiv. Avgrensningen ligger til grunn for studiens problemstilling: Hvordan kan relasjonsbegrepet forstås i psykoanalyse, karakteranalyse og NPMF? Hvilke likheter og forskjeller har de i sin forståelse av relasjonsbegrepet, og er det mulig å integrere de enkelte tilnærmingene til begrepet? Undersøkelsen er et studium av seks artikler. Artiklene omhandler teori/empiri og beskriver hvordan et psykoanalytisk orientert relasjonsbegrep blir brukt, forstått og gjenspeiler de siste års teoretiske utviklingstrekk knyttet til relasjonsfeltet i et historisk perspektiv. Bohleber et al (2013; 2015) sin metode blir anvendt, metodiske beskrivelser og overveielser fremhever prosjektets faglige og teoretiske forankring, og en kort innføring gis i de tre tradisjonene/retningene i lys av psykoanalytisk/psykodynamisk tradisjon. Relasjonsbegrepets historie innen de tre tradisjonene/retningene skal gi forståelse for hvordan begrepet oppfattes og brukes her og nå. Relasjonsbegrepets kliniske fenomenologi i de tre tradisjonene/retningene skal vise hvilke kliniske beskrivelser som gis av relasjonsbegrepet i artiklene som utgjør datamaterialet. Dimensjonal analyse av relasjonsbegrepet er vektlagt i studien og kretser rundt meningsdimensjonene kropp og sinn og en-person versus en-person/to-person/tredje-personfokus. Analysen tyder på en dualisme mellom kropp og sinn der relasjonell psykoanalyse beskrives som å ikke innreflektere den emosjonelle kroppen. Analysen tyder på at NPMF beskrives som en overveiende kroppslig, manualisert behandling som ikke har innreflektert det dynamisk ubevisste som skjer i relasjon, som overføring/motoverføring og en-/to-/tredje-person-perspektivet. Funn kan tyde på relasjonell oppmerksomhet knyttet til to-/tredje-person-perspektivet, men uten ytterligere relatering til psykodynamiske teorier eller begreper. Relasjonell psykoanalyse og karakteranalyse synes å være mer intersubjektivt orientert enn relasjonsorientert karakteranalyse. Integrasjon av de ulike begrepsversjonene synes vanskelig.