Sterke møter. En kvalitativ studie av hvordan brukere opplever samarbeidet med veiledere i NAV

Abstract

Bakgrunn: NAV-reformen fra 2006 fremhever relasjonen med veileder som viktig i brukeres rehabiliteringsprosess og tilbakeføring til arbeid. Forskning viser imidlertid at god samhandling mellom NAV-veiledere og brukere er preget av dilemmaer, relatert til manglende kompetanse hos veilederne og ansvaret og makten som følger av rollen som forvaltere av regelverket.

Hensikt: Å undersøke hvordan kvinnelige brukere opplever samarbeidet med veiledere i NAV og hvilken betydning de tillegger relasjonen og dens kvaliteter for prosessen tilbake i arbeid.

Teoretisk forankring: Teoretisk trekker studien veksler på perspektiver på empowerment på individnivå, og forstått som en relasjonell prosess særlig inspirert av Honneths teori om anerkjennelse på ulike nivåer.

Metode: Studien er kvalitativ, og har en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Det er utført individuelle intervjuer med åtte kvinnelige NAV-brukere.

Resultater: Funnene i studien viser hvordan veilederne tillegges stor betydning i kvinnenes refleksjoner om prosessen tilbake i arbeid. Samarbeide med veilederne beskrives i polariserte vendinger som godt eller dårlig ved at veilederne opptrer som omsorgsfulle eller avvisende, som brukerorienterte eller systemorienterte, og om kvinnene behandles som en ressurs eller som en belastning.

Konklusjon: Kvinnene beskriver kvaliteten på samarbeidet med NAV-veiledere som betydningsfull i rehabiliteringsprosessen og tilbakeføringen til arbeidslivet. Veilederne spiller en viktig rolle og betydningen av anerkjennelse synes sentral.