Noe mer enn ord: Video som redskap i hesteassistert terapi. En kvalitativ studie av anvendelse og opplevelse av videointervensjonsterapi i hesteassistert terapi hos pasient og rideterapeut ved en avdeling for avhengighetsbehandling

Abstract

Formål: Formålet med studien har vært å belyse hvordan videointervensjonsterapi (VIT) i hesteassistert terapi (HAT) ble anvendt ved en seksjon for avhengighetsbehandling, og hvordan dette ble opplevd av pasient og rideterapeut. Kombinasjonen av alle tre delene, video, HAT og avhengighet, der video har blitt benyttet terapeutisk i møte med pasienten, har ikke tidligere blitt beskrevet så vidt jeg kan se. Dette gir et unikt utgangspunkt til å bidra med ny kunnskap i et hittil uutforsket område innen HAT. Teori: Teori om mentalisering og teori om fellesfaktorene ble benyttet i tolkningen og diskusjon av resultatene og funnene. Metoden: Fire pasienter og en rideterapeut ved Oslo Universitetssykehus, Seksjon for rus- og avhengighetsbehandling, Ung, deltok i studien. Datainnsamlingen besto av tre metoder: 1) observasjon, som omfattet videofilming og feltarbeid; 2) semistrukturerte intervjuer; og 3) forespørsel til fagmiljøet i HAT for å innhente ytterligere informasjon om bruk av video i HAT. Dette på bakgrunn av at litteraturen på feltet er mangelfull. Analysen tok utgangspunkt i metoden systematisk tekstkondensering og med inspirasjon fra Øien, Råheim, Iversen og Steinhaugs artikkel (2009). Studien søker en fenomenologisk og en deskriptiv belysing av problemstillingen. Resultater: Analysen resulterte i seks kodegrupper som belyste anvendelse av VIT i HAT: forberedelse og gjennomføring av terapitimen; kamerafører; behov for struktur og trening; teknisk utstyr; forberedelse og gjennomføring av gjennomgangen; og anvendelse av stegene. Opplevelsen av VIT i HAT ble belyst av åtte kodegrupper fordelt på pasient- og rideterapeutintervjuer. Pasientintervjuer: fokus på filmingen; økt forståelse og læring med VIT i HAT; og med positivt fortegn. Rideterapeutintervjuer: fokus på filmingen; positiv opplevelse; økt forståelse og læring med VIT i HAT; veiledning; og øvelse gjør mester. Forespørselen til fagmiljøet genererte 39 svar fra fire kontinenter, hvorav 14 svarte at de brukte video i hestebasert terapi. Bakgrunnen for bruk av video ble belyst av to kodegrupper: økt læring med video; og dokumentasjon med video. Kun tre svar opplyste at de benyttet video basert på en teoretisk modell. Konklusjon: Funnene fra studien indikerer at VIT i HAT kan være et spennende og nyttig bidrag til HAT. VIT i HAT ble beskrevet som en positiv opplevelse og informantene ønsket metoden velkommen som en del av HAT. Det er nødvendig med god kjennskap til videometoden og til det tekniske utstyret som skal benyttes. VIT har en konkret fremgangsmåte som kan være positiv i tilegnelsen av metoden. Bruk av video ga tydelighet, var konkret, det var lettere å forstå med video enn med bare ord, det ga økt læring, økt bevissthet på seg selv og andre, og muligheter til å øve opp mentaliseringsevnen. Samlet kan dette være med på å påvirke den terapeutiske prosessen i HAT. De positive funnene kan indikere at det bør gjøres mer forskning på temaet. Denne studien kan brukes som et erfaringsgrunnlag for videre forskning.

Purpose: The purpose of the present study was to explore how Video Intervention Therapy (VIT) in Horse Assisted Therapy (HAT) was used in a section for addiction treatment and how it was experienced by the patient and the therapist. The combination of the three part therapeutic use of video, HAT and addiction therapy has not previously been described so far as I can see. This provides a unique opportunity to contribute new knowledge to an as yet unexplored area in HAT. Theory: Theory of mentalization and common factors were used in the interpretation and discussion of the results and findings. Method: Four patients and a HAT therapist at Oslo University Hospital, Division of Addiction Treatment, Young, participated in the study. Data collection was carried out by three methods: 1) observation, which included video filming and fieldwork; 2) semi-structured interviews; and 3) requests for information from HAT practitioners to gather additional information about the use of video in HAT because the literature on the field is lacking. The analysis was performed on the basis of systematic text condensation and with inspiration from Øien, Råheim, Iversen and Steinhaugs article (2009). The study seeks a phenomenological and descriptive understanding of the problem. Results: The analysis resulted in six code groups which highlighted the use of VIT in HAT: preparation and implementation of the therapy session; camera operator; need for structure and training; equipment; preparation and implementation of the review; and application of the steps. The experience of VIT in HAT was coded into eight groups divided between the patients’ and the HAT therapist’s interviews. Patient Interviews: focus on filming; increased understanding and learning with VIT in HAT; and with positive sign. HAT therapist Interviews: focus on filming; positive experience; increased understanding and learning with VIT in HAT; guidance and practice makes perfect. The request for information generated 39 responses from four continents, of which 14 responded that they used the video in horse-based therapy. The reason for the use of video was coded into two groups: increased learning with video; and documentation of video. Only three responses stated that they used video based on a theoretical model. Conclusion: The findings indicate that use of VIT in HAT can make an exciting and useful contribution. VIT in HAT was described as a positive experience and informants welcomed VIT as part of HAT. Extensive knowledge of the video method and the technical equipment is necessary. VIT has a specific procedure which may be positive in acquiring the method. Use 5 of video gave clarity, was specific and easier to understand than just words. It provided increased learning, increased awareness of themselves and others and opportunities to practice the ability to mentalize. Overall, this can influence the therapeutic process in HAT. The positive findings may indicate the need for more research on the subject. The present study can be used as basis for further research.