En multimodal kontekstuell tilnærming til utfordrende atferd hos mennesker med utviklingshemming - artikkel I

Abstract

Utfordrende atferd hos mennesker med utviklingshemming er ofte forstått og behandlet ut i fra enten en atferdsanalytisk eller psykiatrisk tilnærming. Begge tradisjonene er veletablert, og kan bidra til effektive tiltak. Noen ganger fører behandlingen allikevel ikke frem, eller vi kan risikere uheldig bruk av både medikamenter og miljøtiltak som vi ikke tar hensyn til at det kan være mange faktorer som påvirker atferden. En multimodalt kontekstuell tilnærming innebærer å vurdere hvordan både psykologiske, psykiatriske / nevrobiologiske, fysiske og psykososiale faktorer kan påvirke. Ved å anvende flere disipliner kan vi få en mer kompleks forståelse av atferden. Mennesker med utviklingshemming og utfordrende atferd mottar ofte tjenester fra spesialisthelsetjenesten, ofte kan dette innebære at spesialisthelsetjenesten kan ha relativt lite direkte kontakt med personen som skal hjelpes, men veileder tjenesteytere og pårørende som er i idrekte kontakt med personen. Den mulitmodale funksjonelle modellen er benyttet et slikt samarbeid, og det ble forsøkt undersøkt om a) spesialisthelsetjenesten har fått en ny forståelse av personens problemer, og om deres anbefalinger eller behandling er endret, og b) om tiltak eller behandling som er iverksatt har ført til redusert utfordrende atferd, eller på annen måte innebærer en sosialt signifikant endring for personen det gjelder. Resultatene er uklare av flere årsaker, men flere tiltak som iverksettes kan sies å ha sosial signifikans, til tross for at den utfordrende atferden i liten grad er endret. Det er også variasjoner knyttet til om spesialisthelsetjenestens anbefalinger endres