Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorJevne, Kari Sjøhelle
dc.contributor.authorAarnæs, Kamilla
dc.date.accessioned2017-06-26T08:29:13Z
dc.date.accessioned2020-08-25T20:35:21Z
dc.date.accessioned2021-04-29T11:13:53Z
dc.date.available2017-06-26T08:29:13Z
dc.date.available2020-08-25T20:35:21Z
dc.date.available2021-04-29T11:13:53Z
dc.date.issued2017
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/20.500.12199/946
dc.descriptionBachelor i Barnevern
dc.description.abstractForeldres samlivsbrudd er et fenomen som berører stadig flere barn. Selv om de fleste foreldre som skiller lag, blir enige om bosted og samvær, er det likevel en økende andel foreldre som ikke blir enige, og som må gå rettens vei for å få fastsatt en avtale (Skjørten 2016b:108). I disse sakene er det ofte store konflikter mellom foreldrene og underliggende problematikk som vold, seksuelle overgrep, rus eller psykiske lidelser (Thorkildsen 2015:192). Når foreldrenes konflikt har en slik varighet og intensitet at den går ut over deres omsorgsevne, kan det føre til at barnets helse og utvikling blir skadet. En konflikt som i utgangspunktet er en tvist mellom foreldrene som løses etter lov av 8 april 1981 nr. 7 om barn og foreldre, barnelovens (bl.) regler, vil i tilfeller hvor den går utover foreldrenes omsorgsevne, kunne føre til at barnet får behov for bistand fra barneverntjenesten (BLD 2013:10). I slike tilfeller må barnevernet undersøke barnets omsorgssituasjon og vurdere om det er behov for tiltak. Barnevernet har ikke myndighet til å fastsette eller stoppe samvær etter barneloven, men har likevel mulighet til å gi råd til foreldrene om å stanse samvær eller vitne. På tross for den manglende myndigheten er det likevel viktig at ansatte i barneverntjenesten har kjennskap til vurderinger som gjøres rundt samvær i situasjoner hvor barn blir utsatt for vold under samvær. I avgjørelsen om samvær etter barneloven skal det legges vekt på hva som er best for det enkelte barnet. Spørsmål rundt barnets beste og opprettholdelsen av kontakt er til tider svært komplekse og kompliserte. God kontakt med begge foreldre anses i utgangspunktet som barnets beste, og det skal mye til før en forelder nektes samvær, selv der det forekommer påstander om vold (Skjørten 2016b:108). Gjennom flere høyesterettsavgjørelser har det i de senere årene blitt påpekt at kontakten med biologisk opphav er av egenverdi for barn og barns utvikling. Barnets beste har derfor ofte blitt fortolket som best mulig kontakt med begge foreldre (Koch og Walstad 2005:31). Men vil det alltid være slik? Er samvær alltid representerende for noe godt og givende for et barn? I denne bachelorbesvarelsen ønsker jeg å se på hvilke vurderinger som gjøres i situasjoner hvor man vurderer å stanse samvær, og i hvilke situasjoner samvær ikke er til det beste for barnet. I oppgaven stilles det derfor spørsmål om samvær kan være mer skadelig enn givende i visse situasjoner.
dc.language.isonblanguage
dc.publisherHøgskolen i Oslo og Akershus
dc.subjectSamvær
dc.subjectVold
dc.subjectBarn
dc.subjectBarnevernloven
dc.subjectBarnevernet
dc.titleNår samvær ikke er til barnets beste – samvær etter barneloven i saker med påstander om vold
dc.typeBachelor thesis


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel