| dc.description.abstract | Denne rapporten handler om aktiviseringspolitikk ("arbeidslinja") overfor enslige forsørgere i seks land på 1990-tallet. Landene er Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia, Australia og New Zealand. Rapporten har tre empiriske problemstillinger: Har aktiviseringspolitikk vært et uttrykt mål for landenes politikk overfor enslige forsørgere? I den grad landene har ført en aktiviseringspolitikk, hvilke virkemidler har de tatt i bruk? Hvilke sammenhenger finner vi mellom aktiviseringspolitikk og (endringer i) nivået på enslige forsørgeres yrkesaktivitet? Prosjektet omfatter perioden 1992 til 1999, og data er samlet inn ved hjelp av et nettverk av nasjonale informanter. En sentral metode har vært beregninger basert på modellfamilier, noe som har gjort det mulig å foreta konsistente analyser på tvers av ulike systemer. Dette prosjektet er det første som bruker modell-familiedata over tid. I rapportens første del gjennomgås den sosialpolitiske litteraturen prosjektet forholder seg til, og data om den demografiske og økonomiske utviklingen i hvert av landene på 1990-tallet presenteres. De siste tre kapitlene konsentrerer seg eksplisitt om politikken i forhold til enslige forsørgeres stønadsrett og yrkesdeltakelse gjennom tiåret. Alle landene kan sies å ha ført en aktiviseringspolitikk i denne perioden, men virkemidlene har vært forskjellige. Sverige og Danmark har siden 1970-årene lagt til grunn at enslige forsørgere skal forsørge seg selv gjennom eget arbeid, og 1990-årene medførte lite nytt på dette området. Australia og Storbritannia har ført en "myk" aktiviseringspolitikk med vekt på hjelpetiltak og visse økonomiske incentiver, mens Norge og New Zealand har gått lengst i å stramme inn stønadsretten for dermed å gjøre lønna arbeid til en nødvendighet for dennne gruppa. | no_NB |
