| dc.description.abstract | Foredrag ved Senter for profesjonsstudier 24. januar 2002
Den dagsaktuelle situasjonen kan karakteriseres slik: Det høres nå ut som om alle sier det samme. OECD - med sin særlige omsorg for næringsliv og økonomisk vekst - sier at det nå må komme til " a shift of focus from teaching to learning." Alle konsulentene i norsk skole selger det samme slagordet. Ja, også betydelige deler av den pedagogiske fagekspertisen, især de som sokner til dialogisme og situert læring, går god for denne anbefalingen. Mer konkret betyr det nye slagordet at læreren som formidler og foreleser skal tre tilbake. I stedet tildeles han rollen som prosessteknikker, det vil si som ressursperson, tilrettelegger, veileder, coach, facilitator, omsorgsperson. Den såkalt passive eleven skal vike plassen for den aktive eleven som tildeles stor frihet til å utforme læringsmål og til selv å velge sine egne læringserfaringer. Fra avisoverskrifter og andre medieoppslag får vi høre at større frihet for elevene gir større trivsel. Og med den aktive eleven forståes blant annet den problemløsende eleven som fyller betydelige deler av arbeidsuka med prosjektarbeider Når jeg oppfatter det slik at min oppgave er å kommentere denne aktuelle tilstanden i peda- gogiske tenkning, vil jeg først gripe den an ved å hevde at lærerrollen alltid til en viss grad vil reflektere den historiske utviklingen med det samfunnssyn, kunnskapssyn og menneskesyn som til enhver tid forvalter hegemoniet. | en |
