Kommunal krise - flernivåstyringens store utfordring?

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker den såkalte kommunekrisen i Norge med utgangspunkt i spørsmålet om problematikken kan spores tilbake til flernivåstyringens struktur og dynamikk. Kommunesektoren preges av økende økonomiske underskudd, press på velferdstjenestene og manglende samsvar mellom statlige krav og lokale ressurser. Studien søker å avdekke hvordan styringsrelasjonen mellom stat og kommune bidrar til kommunenes utfordringer, og hvilke muligheter som finnes for å forbedre styringsdialogen.

Det teoretiske rammeverket bygger på flernivåstyring og prinsipal-agent-teori. Flernivåstyring belyser hvordan myndighet og ansvar fordeles mellom ulike forvaltningsnivåer, og hvordan samordning og samarbeid skal sikre effektiv iverksetting. Prinsipal-agent-teori anvendes for å forstå hvordan staten (prinsipalen) delegerer oppgaver til kommunene (agentene), og hvilke kontroll- og insentivmekanismer som påvirker denne relasjonen. Flernivåstyring er anvendt som et beskrivende begrep mens PA-teori er benyttet som et analytisk verktøy.

Studien er utformet som en kvalitativ casestudie. Dette designet gjør det mulig å analysere styringsutfordringer i dybden og i kontekst, og egner seg spesielt godt til å studere komplekse relasjoner mellom styringsnivåer i offentlig sektor.

Datagrunnlaget kombinerer dokumentanalyse av sentrale lover, statlige meldinger og forskningsrapporter med kvalitative, semistrukturerte intervjuer. Det er samlet inn empiri fra ulike forvaltningsnivåer, inkludert statlige, regionale og kommunale aktører. I tillegg benyttes KOSTRA-data for å belyse økonomiske utviklingstrekk.

Funnene viser at kommunene står i et vedvarende krysspress mellom statlige krav og lokale ressurser. Rettighetsfestede tjenester og sektorlovgivning pålegger kommunene omfattende oppgaver uten nødvendigvis tilstrekkelig finansiering. Dette svekker det lokale handlingsrommet og utfordrer det kommunale selvstyret. Studien viser at styringsdialogen ofte er preget av manglende koordinering, men at det også finnes potensial for forbedret samspill gjennom tydeligere rolleavklaringer og reformer.