Mellom kunnskap, ansvar og praksis: Sykepleierens perspektiv på ernæringsarbeid i kreftomsorgen. En litteraturstudie.

Abstract

Bakgrunn: Underernæring er en hyppig og alvorlig komplikasjon hos kreftpasienter, assosiert med redusert behandlingsrespons, økt komplikasjonsrisiko, lavere livskvalitet og svekket overlevelse. Sykepleiere har en sentral funksjon i ernæringsomsorgen til kreftpasienter, både gjennom tidlig identifisering av ernæringsrisiko og koordinering av tiltak, men forskningen viser at ernæringsarbeidet preges av varierende prioritet, manglende struktur og uklare ansvarsforhold. Hensikt og formål: Formålet med studien er å undersøke hvordan sykepleiere i spesialisthelsetjenesten erfarer sitt arbeid med ernæringsomsorg hos kreftpasienter. Hensikten er å frembringe økt innsikt for sykepleierens rolle, erfaringer og utfordringer i ernæringsomsorgen, med mål om å styrke faglig praksis. Metode: Det ble gjennomført en narrativ litteraturstudie basert på kvalitative studier, inkludert enkelte studier med kvalitativt og mixed metode-design. Systematiske søk ble utført i databasene CINAHL og Web of Science i februar 2025. Inkluderte studier ble kvalitetsvurdert med Critical Appraisal Skills Programme (CASP) og analysert med Flemmings og Noyes´ tematiske tilnærming. Banduras sosial-kognitive teori utgjør det teoretiske rammeverket for drøftingen av funnene. Resultater: Totalt åtte studier ble inkludert. Funnene er organisert i tre hovedtema: (1) opplevelsen av egen rolle og ansvar, (2) strukturelle og kunnskapsmessige barrierer og (3) motivasjons- og støttefaktorer. Sykepleiere oppfatter seg som sentrale aktører i ernæringsarbeidet, men opplever at innsatsen begrenses av tidspress, manglende kompetanse og systemstøtte. Likevel uttrykkes høy motivasjon, særlig der det finnes tverrfaglig støtte, samarbeid med klinisk ernæringsfysiolog og muligheter for faglig utvikling. Konklusjon: Studien belyser sykepleiernes erfaringer med ernæringsomsorg som en viktig, men krevende del av kreftbehandlingen. Sykepleiere uttrykker motivasjon og ansvarsfølelse i møte med pasientenes ernæringsbehov, men beskriver at deres innsats ofte hemmes av manglende tid, uklare rammer og begrenset faglig støtte. Deres opplevelser synliggjør et behov for tydeligere rolleforståelse, bedre tilgang på tverrfaglig samarbeid og mer systematisk opplæring for å styrke sykepleierens bidrag i ernæringsomsorg som en integrert del av kreftbehandlingen. Nøkkelord: ernæringsomsorg, sykepleierens rolle, kreftpasienter, tverrfaglig samarbeid, kvalitativ litteraturstudie