Rich pasts and risky futures - Norwegian media narratives of climate and oil in liminal times

Abstract

Despite increased focus on climate policies and measures at all societal levels, the causal connection between the oil and gas industry and climate change is obfuscated in the public debate in Norway. This project argues that such a condition prevents constructive debates about the future of the oil industry. It explores the factors that maintain this disconnection and examines the opportunities for professional journalism to challenge it. Existing research highlights the various characteristics of the “Norwegian climate paradox”, where Norway aims to be in the forefront of the fight against climate change while simultaneously being one of the world’s largest exporters of oil and gas. Media and journalism scholars have identified double standards in journalism and the hegemonic influence of the oil industrial complex. Sociologists have emphasised how the pressing ambiguities of climate and oil has led to various coping strategies, linking these to the high degree of climate scepticism found among the Norwegian public. Building on these insights and focusing on the period after the adoption of the Paris agreement, this project explores new methods to better capture and understand the dynamics that obscure a debate about the future of the oil industry in Norway. The project focuses on how key actors, including journalists, narrate climate and oil issues in the media in liminal moments, when societal structures are destabilised, such as during the corona crisis. In these moments, meaning making intensifies to address ambiguities that arise at societal, group and individual levels. Studying narration during liminal times can thus reveal both opportunities and obstacles for emerging narratives, which in turn can help understand climate (in)action. By attending to “narrative work” and applying the method of linkage – how actors connect various elements in their narratives – this project pinpoints how actors narratively navigate away from the climate-oil connection, sometimes creating “liminal narratives” where the meanings of time and space are altered. This project suggests that, when supported by social imaginary theory, the linkage method can produce a more nuanced and layered understanding of the underlying conditions necessary for the transformative change needed to address climate change. A key finding is that the social imaginary of the “Norwegian oil adventure” broadly underpins the narrative work done by various actors, serving as a narrative resource in grappling with oilclimate issues. This implies that the past (beginning with the discovery of oil) is viewed as rich and successful, with little or no vision extending beyond the oil age. Given the challenge of envisioning a future beyond oil in media narratives, the project also explores the emergence of “future climate stories” in journalism, in which a post-oil society is depicted. Through text analysis and interviews with the journalists behind these stories, the project finds that such narratives have the potential to profoundly engage readers. Journalists also find them a useful tool for engaging readers about climate change within the bounds of their profession.

Til tross for økt fokus på klimapolitikk og tiltak på alle samfunnsnivåer, er den kausale forbindelsen mellom olje- og gassindustrien og klimaendringer tilslørt i den offentlige debatten i Norge. Dette prosjektet argumenterer for at en slik tilstand hindrer konstruktiv debatt om fremtiden til oljeindustrien i Norge. Det utforsker faktorene som opprettholder denne frakoblingen og undersøker mulighetene for at den profesjonelle journalistikken kan utfordre den. Eksisterende forskning fremhever de ulike karakteristikkene ved det "norske klimaparadokset", der Norge har som mål å være i frontlinjen i kampen mot klimaendringer samtidig som landet er en av verdens største eksportører av olje og gass. Medie- og journalistikkforskere har identifisert dobbeltmoral i journalistikken og den hegemoniske innflytelsen til det oljeindustrielle kompleks. Sosiologer har understreket hvordan de presserende tvetydighetene mellom klima og olje har ført til ulike mestringsstrategier, og knytter disse til den høye graden av klimaskepsis blant den norske befolkningen. Basert på disse innsiktene og med fokus på perioden etter at Parisavtalen ble vedtatt, utforsker dette prosjektet nye metoder for bedre å fange og forstå dynamikken som tilslører en debatt om fremtiden til oljeindustrien i Norge. Prosjektet setter søkelys på hvordan sentrale aktører, inkludert journalister, forteller om klimaog oljespørsmål i media i liminale øyeblikk, når samfunnsstrukturer destabiliseres, som under koronakrisen. I disse øyeblikkene intensiveres meningsdannelsen for å håndtere tvetydigheter som oppstår på samfunns-, gruppe- og individnivå. Å studere fortellinger i liminale tider kan dermed avsløre både muligheter og hindringer for fremvoksende narrativer, som igjen kan bidra til å forstå potensiale for klimahandling. Ved å fokusere på "narrativt arbeid" og anvende koblingsmetoden – hvordan aktører kobler ulike elementer i sine fortellinger – peker dette prosjektet på hvordan aktører narrativt navigerer bort fra klima-olje-forbindelsen, noen ganger ved å skape "liminale narrativer" der betydningen av tid og rom endres. Dette prosjektet antyder at, når det støttes av teorien om sosiale forestillinger, kan koblingsmetoden produsere en mer nyansert og lagdelt forståelse av de underliggende forholdene som er nødvendige for den transformative endringen som trengs for å håndtere klimaendringer. Et viktig funn er at den sosiale forestillingen om det "norske oljeeventyret" i stor grad understøtter det narrative arbeidet som gjøres av ulike aktører, og fungerer som en narrativ ressurs i håndteringen av olje-klima-spørsmål. Dette innebærer at fortiden (fra oppdagelsen av olje) sees på som rik og vellykket, og at det er få eller ingen visjoner som strekker seg utover oljealderen. Gitt utfordringen med å forestille seg en fremtid uten olje i mediefortellinger, utforsker prosjektet også fremveksten av "fremtidsfortellinger om klima" i journalistikken, der samfunn etter oljen blir skildret. Gjennom tekstanalyse og intervjuer med journalistene bak disse fortellingene, finner prosjektet at slike narrativer har potensial til å engasjere leserne dypt. Journalistene ser også på det som et nyttig verktøy for å engasjere leserne om klimaendringer innenfor rammene av journalistikken som profesjon.