«Ordene mine ville ikke skrives, de måtte tvinges ut» – det språkløse i fem romaner om 22. juli 2011

Abstract

Sammendrag I denne masteroppgaven undersøker jeg fem romaner som alle handler om terrorangrepet og massakren i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Jeg argumenterer for at berøringsangsten, ordknappheten og vanskelighetene med å finne de rette ordene etter terroren viser seg i hvordan forfatterne bruker litterære virkemidler som ekfraser, intertekstualitet og stemningsbeskrivelser. Virkemidlene etterligner et traume, og gjør terroren nærværende for leseren uten å direkte beskrive hendelsen.

Narrativene er preget av sjokk-og uvirkelighetsfølelsen som terroren førte med seg. Dette viser seg i hvordan 22. juli indirekte skrives fram blant annet gjennom beskrivelser av fotografier, karakterenes fysiske og psykiske reaksjoner, referanser til andre litterære verk og ulike stemningsskildringer. Slik føles terroren ubeskrevet og språkløs.

Abstract In this master’s thesis, I am analyzing five novels that describe the terrorist attack and massacre in Oslo and Utøya on 22 July 2011, in various ways. I argue that the «lack of words» and difficulties in representing such traumatic events are demonstrated in how the writers use literary techniques/devices, such as ekphrasis, intertextuality, and mood- descriptions, making the trauma and shock present for the readers without directly describing the actual event.

Ultimately, the narratives are affected by the unbelievable nature and vastness of the terror. 22 July is filtered through photographs, the character’s emotional and physical reactions, intertextual references and mood descriptions. Whereas, the terror attack and massacre is rarely, or never, directly described. This demonstrates how the event feels indescribable.