The Patient-Specific Functional Scale (PSFS) for measuring rehabilitation goals for patients with stroke

Abstract

Background: Approximately 10,000 people are hospitalized due to a stroke annually in Norway, often requiring multidisciplinary rehabilitation. Goal-setting is an essential component of the rehabilitation, with literature emphasizing the need for a measurement to identify, document and monitor rehabilitation goals for patients with stroke. The measurement Patient-Specific Functional Scale (PSFS) appears suitable for this purpose, enabling patients to identify and rate their challenges. However, its use in the stroke population has not been explored.

Aim: To investigate the PSFS as a measurement to identify, document and monitor patient-identified rehabilitation goals for patients in specialized stroke rehabilitation by exploring the applicability, validity, reliability, responsiveness, and interpretability of the PSFS, and by exploring patients’ PSFS goals.

Methods: This thesis encompasses two prospective cohort studies and one cross-sectional study, involving two separate samples. Paper I included 59 patients with acquired brain injury (ABI) (92% with stroke). Papers II and III included 71 patients with stroke. The 130 participants were admitted to a specialized rehabilitation unit for more than 10 days. The PSFS was utilized in the development of rehabilitation goals with a shared decision-making (SDM) approach. The data collected included cognitive function, aphasia, vision, functional independence, activities of daily living (ADL), ambulation, gait speed, and perceived change in function. We calculated the proportion of participants who could complete the PSFS, and the time spent on identifying the rehabilitation goals and completion of the PSFS. The COSMIN checklist guided the methods of analysis of the measurement properties. The PSFS goals were linked to the International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) categories, and we calculated the number of times each ICF category was linked. We also calculated the frequency of patients who set PSFS goals in the functional areas of walking and mobility, ADL, language, cognition, and vision.

Results: Fifty-four of 59 participants completed the PSFS, while the five who were unable to complete it had severe aphasia or another cognitive impairment. Nine participants admitted to the rehabilitation unit in the acute phase were able to complete the PSFS. The average time spent on developing rehabilitation goals and completing the PSFS was 28 minutes. Cognitive function was the main explanatory factor for changes in the PSFS score, with patients of higher cognitive function showing greater improvement. The mean PSFS score improved by 2.6 points from admission to discharge, and by 1.2 points from discharge to the three-month follow-up. Eighty percent of the PSFS goals were ICF activities, indicating satisfactory content validity. Reliability was satisfactory with an ICC95 of 0.81. The SEM was calculated to be 0.70 points, the SDC 1.94 points, and the MIC 1.58 points. The construct validity was moderate and the responsiveness assessed with a construct approach was high. Responsiveness assessed using a criterion approach showed satisfactory responsiveness from admission to discharge but low responsiveness from discharge to three months post-discharge. A ceiling effect was observed in 25% of participants three months after discharge. “Walking and moving” and “Self-care” were the most frequent PSFS goals. Most participants with walking limitations set goals related to walking, but few participants with cognitive or visual impairments set goals in those areas of functioning. Only half of the ICF categories linked from the PSFS goals corresponded to areas assessed by the standardized measurement.

Conclusion: The findings indicate that the PSFS is an appropriate tool for identifying, documenting, and monitoring rehabilitation goals for patients in specialized stroke rehabilitation, when used in a SDM approach.

Bakgrunn: I Norge blir cirka 10.000 personer innlagt på sykehus på grunn av hjerneslag årlig, og mange har behov for tverrfaglig rehabilitering. Å sette mål er en viktig komponent i rehabiliteringsprosessen, og litteraturen påpeker behovet for et verktøy som kan identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter med hjerneslag. Måleinstrumentet Pasientspesifikk Funksjonskala (PSFS), kan være relevant for dette formålet, siden pasientene identifiserer og vurderer egne aktivitets-vansker. Imidlertid har PSFS ikke blitt grundig undersøkt for denne diagnosegruppen.

Mål: Å undersøke PSFS som et verktøy til å identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter med gjennomgått hjerneslag ved å undersøke anvendelighet, validitet, reliabilitet, responsivitet og tolkbarhet av PSFS, samt ved å utforske innholdet i pasientenes PSFSmål.

Metoder: Avhandlingen er basert på to ulike pasientutvalg, og består av to prospektive kohortstudier og en tverrsnittstudie. Artikkel Ⅰ inkluderer 59 pasienter med ervervet hjerneskade (ABI) (92% slag), mens Artikkel Ⅱ og Ⅲ inkluderer 71 pasienter med hjerneslag, alle innlagt på en spesialisert rehabiliteringsavdeling i mer enn 10 dager. PSFS ble gjennomført som en del av en målsamtale med en Shared Decision-Making (SDM) tilnærming. Den innsamlede dataen inkluderte også kognitiv funksjon, afasi, syn, generelt funksjonsnivå, ADL, gangfunksjon, ganghastighet og pasientopplevd endring av funksjon. Vi beregnet andelen deltakere som var i stand til å gjennomføre PSFS og tiden brukt på identifiseringen av rehabiliteringsmål og fullføring av PSFS. COSMIN sjekkliste guidet analysemetodene for måleegenskapene til PSFS. PSFS-målene ble linket til ICF kategorier, og vi beregnet antall ganger hver ICF-kategori ble linket. Vi beregnet også frekvensen av pasienter som satte PSFS-mål innen funksjonsområdene; gange og mobilitet, ADL, språk, kognisjon og syn.

Resultat: Femtifire av 59 deltakere var i stand til å fullføre PSFS. De fem som ikke var i stand til det, hadde alvorlige språklige eller andre kognitive vansker. Ni deltakere som ble innlagt på rehabiliteringsenheten i den akutte fasen, klarte å fullføre PSFS. Gjennomsnittlig tid brukt på å identifisere rehabiliteringsmål og fullføre PSFS var 28 minutter. Kognitiv funksjon hadde den største betydningen for endringer i PSFS skårene, slik at pasienter med høyere kognitiv funksjon forbedret seg mer på PSFS. Gjennomsnittlig PSFS-skår ble forbedret med 2.6 poeng fra innleggelse til utskrivelse, og med 1.2 poeng fra utskrivelse til tre måneder etter utskrivelse. Åtti prosent av PSFS-målene var aktiviteter i ICF, noe som indikerte tilfredsstillende innholdsvaliditet. Reliabiliteten ble vurdert til å være tilfredsstillende med en ICC på 0.81. SEM ble kalkulert til å være 0.70 poeng, SDC 1.94 poeng, og MIC 1.58 poeng. Konstruktvaliditeten var moderat og responsivitet med en konstrukttilnærming var høy. Responsivitet vurdert med en kriterietilnærming resulterte i en tilfredsstillende responsivitet fra innleggelse til utskrivning, men en lav responsivitet fra utskrivning til 3 måneder etter utskrivning. En tak-effekt ble observert hos 25% av deltakerne tre måneder etter utskrivelse. "Gå og bevege seg omkring" og "Egenomsorg" var de mest vanlige PSFS-målene. De fleste deltakere med nedsatt gangfunksjon hadde mål relatert til gangfunksjon, men bare noen få deltakere med kognitive eller visuelle vansker hadde mål relatert til disse funksjonsområdene. Bare halvparten av PSFS-målene var relatert til områder som var målt med de standardiserte måleinstrumentene brukt i denne studien.

Konklusjon: Funnene indikerer at PSFS egner seg til å identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter i sub-akutt slagrehabilitering når det ble brukt i en samhandling mellom pasient og fagperson.