Embodied performance of operational work in a highsecurity prison

Abstract

This dissertation explores how frontline workers maintain safety and security in organisations, based on an ethnography of work in a Norwegian high-security prison. The primary focus is on how prison officers and operational senior officers carries out operational work, which in prisons involve safety and security related tasks. Operational work is characterized by a continuous navigation of uncertainty, predominantly influenced by social determinants, where prison officers operate in close physical proximity to people associated with risk. Making sense of what and who represents risk, and how danger will (possibly) materialize, is often a complex task. The fluctuating nature of operational work introduces potential tensions to rationalised logics of work, embedded in high-security prisons as bureaucracies concerned with control and regulation of frontline work. Recognizing the disparities between implicit assumptions of work inherent in formal structures and the actual execution of situated work has prompted a call for a greater emphasis on observations and descriptions of work practices in safety research. To move beyond formal depictions of work and explore practices as they unfold in real time, participant observation over time proves to be a valuable method. During five months of fieldwork in a Norwegian high-security prison, I participated in prison and senior officers’ daily work, where both observations and field conversations were crucial to understanding how the work was performed. The overall research question in this dissertation is how operational work is carried out in a high-security prison, and based on observations of prison officers’ work, this general question is addressed with the following questions: How do prison officers accomplish operational work as an embodied competency? And, in what ways do formal representations of work appear incompatible with the accomplishment of operational work? The three articles and the introduction illustrate how prison officers accomplished operational work as an embodied competency in engagement with the prison environment, provided with a certain orientation towards risk and danger. The articles detail how prison officers made sense of weak signals by sensing that ‘something is wrong’, how they relied on their embodied judgment of safety and danger to take precautions in the social prison environment, and how senior officers created capacity by skilful adjustments in the face of disruptions. Additionally, the articles demonstrate how representations of work, including safety rules, staffing plans and building design in some ways appeared incompatible with how work was actually carried out, or at least with how the officers wanted to carry it out, thus seeming insufficient to prison officers’ ability to be aware of and solve safety-related problems. The dissertation contributes to prison research concerned with safety and security by providing descriptions of everyday work, complementing retrospective studies of full-blown prison riots seeking causal explanation. Moreover, it makes three main contributions to safety research. First, the dissertation theorises how operational work is accomplished as an embodied competency and how this contributes to keeping people safe through specialised knowing developed through experience. This challenges ‘thin’ rationalised understandings of work in both research and policy and complements a common focus on how people think to solve safety related problems. Second, the dissertation offers empirical insights from ethnographic fieldwork data in a highsecurity prison context, a novel setting in safety research, where safety and security are coupled. Consequently, the scope of risks broadens from previously studied technology and natural forces to encompass people, where work is carried out in close physical proximity to those associated with risk. Third, the bottom-up and in-depth empirical descriptions of work involved in the daily maintenance of safety and security are important in a field of research where abstract theoretical concepts and normative, rationalistic research tended to dominate. It highlights how deficient assumptions about operational work, built into organisational and material structures, can shape situated practices in ways that unintentionally work against objectives of safety and security.

Denne avhandlingen utforsker hvordan arbeidere i førstelinja ivaretar sikkerheten i organisasjoner, basert på en etnografisk studie av arbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel. Fokus er rettet mot hvordan fengselsbetjenter og vaktledere utøver operativt arbeid, som i fengsler innebærer et formelt ansvar for ivaretakelsen av sikkerheten til samfunnet, innsatte og ansatte. Operativt arbeid kjennetegnes av å kontinuerlig navigere usikkerhet på grunn av såkalt situasjonsvariabilitet, som fordi fengselsbetjenter arbeider fysisk nært innsatte, i stor grad avhenger av sosiale faktorer. Å forstå hva og hvem som kan representere en risiko, og hvordan farer (eventuelt) vil materialiseres, er en kompleks oppgave. Variasjonen i operativt arbeid utgjør potensielle spenninger til rasjonalistiske tilnærminger til arbeid innebygget i høysikkerhetsfengsler som byråkratiske organisasjoner opptatt av kontroll og regulering av arbeid. For å vite mer om avstanden mellom implisitte antagelser om arbeid inkorporert i formelle strukturer, og hvordan situert arbeid faktisk utøves, har det blitt etterlyst et større fokus på beskrivelser av faktiske arbeidspraksiser innen sikkerhetsforskning. Deltagende observasjon er en nyttig metode for å gå utover formelle beskrivelser av arbeid med sikkerhet, og for å beskrive arbeid som det utøves i virkelige situasjoner. Gjennom fem måneders feltarbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel deltok jeg i fengselsbetjenters og vaktlederes daglige arbeid, hvor både observasjoner og feltsamtaler var sentrale for å forstå utøvelsen av arbeidet. Det overordnede forskningsspørsmålet i avhandlingen er hvordan operativt arbeid utøves i et høysikkerhetsfengsel, og basert på observasjoner av arbeidet i fengselet ble det overordnede spørsmålet adressert gjennom følgende spørsmål: Hvordan utfører fengselsbetjenter operativt arbeid som en kroppsliggjort1 kompetanse? Og, på hvilke måter fremstår formelle representasjoner av arbeid som lite egnet for utførelsen av operativt arbeid? De tre artiklene og kappen viser hvordan fengselsbetjentene utførte operativt arbeid som en kroppsliggjort kompetanse gjennom aktiv tilstedeværelse i fengselsmiljøet ut ifra en bestemt orientering mot risiko og fare. Artiklene viser hvordan fengselsbetjenter ga mening til svake signaler via sansene som bidro til at de merket at «noe er galt», hvordan de stolte på sine egne kroppslige bedømmelser om sikkerhet og fare for å ta forholdsregler i et sosialt og skiftende fengselsmiljø, og hvordan vaktledere ‘skapte’ kapasitet i møte med ulike forstyrrelser gjennom tilpasninger av ressurser basert på lang fengselserfaring. Videre viser artiklene hvordan representasjoner av arbeid, inkludert sikkerhetsregler, bemanningsplaner og bygningsutforming på noen måter fremstod som lite passende for hvordan det operative arbeidet faktisk ble utført, eller i noen tilfeller for hvordan mange betjenter ønsket å utføre det, og slik reduserte betjentenes evne til å løse sikkerhetsproblemer. Avhandlingen bidrar til fengselsforskning ved å gi beskrivelser av sikkerhetsrelatert arbeid slik det utøves i vanlig drift, noe som gir et viktig supplement til overvekten av studier som søker årsaksforklaringer i etterkant av fengselsopprør. Videre gir avhandlingen tre hovedbidrag til sikkerhetsforskningen. Først, avhandlingen teoretiserer hvordan operativt arbeid utføres som en kroppsliggjort kompetanse og hvordan dette bidrar til folks sikkerhet gjennom spesialisert kunnskap2 utviklet gjennom erfaring. Gjennom dette kompletteres 'tynne’ rasjonaliserte forståelser av arbeid i både forskning, politikk og praksis, og bidrar til å komplettere et vanlig fokus på hvordan folk tenker for å løse sikkerhetsproblemer. Dernest gir avhandlingen empiriske beskrivelser fra etnografisk feltarbeid i en høysikkerhetskontekst, som er en ny setting innen sikkerhetsforskning hvor såkalt ‘safety’ og ‘security’ er koblet sammen. Slik utvides typen risikokilder fra teknologi og naturkrefter som tidligere har blitt studert, til å inkludere mennesker i en setting hvor arbeid utøves i nær kontakt med menneskene som assosieres med risiko. Til slutt, empiriske dybdebeskrivelser av arbeid involvert i den daglige ivaretakelsen av sikkerhet ‘på gulvet’ er viktig i et forskningsfelt hvor abstrakte teoretiske begreper og normativ, rasjonalistisk forskning har dominert. Disse beskrivelsene retter oppmerksomheten mot hvordan mangelfulle antagelser om operativt arbeid kan være innebygget i organisatoriske og materielle strukturer, og som utilsiktet kan forme situert praksis.