Om å lete, skrive og finne – livet
Abstract
Bare språket kan overvinne døden. Ordene tilhører idéhistorikeren Espen Schaaning og er å lese i forordet til den berømte forelesningen til filosofen Michael Foucault, Diskursens orden, fra 1970. Der døden er et evig ingenting, kan språket skape nye begivenheter, igjen og igjen. Men kan språket få noen til å gjenoppstå fra de døde ved å gjenfortelle noe som har skjedd i fortida? Selvfølgelig ikke, men det kan hjelpe oss å få ny innsikt i det som skjedde. I denne oppgaven forsøker jeg å undersøke om språket, sammen med innsikter fra både historiefaget, essayistikk, litterær journalistikk og autoetnografi, kan brukes til å rekonstruere en personlig sorghistorie.
Historien om storebroren min Andreas som døde i 1988, bare 13 år gammel, har vært stengt i vår familie siden han døde, vi har levd videre med hver vår undertrykte sorg. Ved hjelp av både egne minner, intervjuer, dokumenter og andre levninger fra fortida, og med skrivearbeidet som en viktig metode, har jeg hentet fram igjen historien om ham ved å fortelle om deler av livet vi levde sammen, så troverdig som jeg kan. Jeg har stilt spørsmål til kildene, vurdert hvilke jeg kan feste stor lit til og hvilke som gir mer rom for usikkerhet og tolkning, og sett etter mønstre der de peker i samme retning. Jeg har holdt virkelighetskontrakten høyt; jeg lar leseren følge jakten min på kildene, jeg er åpen om hva jeg ikke kan vite eller få svar på, men også om hva det gjør med meg å bli konfrontert med fortida og de vonde opplevelsene. Ved å lete og skrive mener jeg at jeg har skapt møter mellom nåtid og fortid som gir nye erkjennelser, om livet selv.