Preparing student teachers for teacher–artist collaboration: A study on aligning the practices of education and art in teacher education
Doctoral thesis
Published version
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3172975Utgivelsesdato
2024Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Although collaboration with artists is common in the teaching profession, teachers are insufficiently prepared for such collaborations. This article-based thesis investigates how the practices of education and art can be aligned to prepare student teachers for teacher–artist collaboration. Alignment is a useful concept for understanding the relation between teachers and artists who engage with different objectives, knowledge domains and practices in their everyday work. The empirical context is the design of a new course on teacher–artist collaboration in a Norwegian teacher education programme. The Cultural Schoolbag (TCS), a national programme that provides artist visits in schools, serves as a case. Primary data consists of video recordings of participatory design workshops in which participants from the field of education and dance design the new course. Other data consist of artefacts produced in the design process, a survey and reflection notes. Drawing on theoretical underpinnings from sociomaterial theories and social practice theory, I analytically foreground the relations of human and non-human elements of the practices of education and art in sociomaterial arrangements. Based on this foundation, this thesis examines i) how relations between the practices of education and art can be created in teacher education to prepare student teachers for teacher–artist collaboration, ii) what conditions enable the creation of these relations and iii) how these relations can be conceptualised. These and the overall research question are discussed with reference to three articles. The first article provides an in-depth analysis of how the newly developed participatory design method Choreopattern infrastructures a sociomaterial arrangement for aligning participants around a shared matter of concern. Choreopattern uses embodied and aesthetic approaches to design the new course. This article provides an understanding of alignment that involves spatial, mental and emotional alignment and shows how the participants in various ways enact engagement, agency and knowledge. The second article traces the design process of the new course in which student teachers and dance students together create a TCS-dance project. Using materiality and relationality of practice as analytical resources, I identify three patterns of relations that contribute to designing a shared setting between the practices of education and art: convergence, collective enactment and connective segmentation. These patterns indicate that the practices of education and art need to be aligned in various ways in teacher education. The article also highlights the role of materiality in the design process. The third article is a conceptual contribution to what skills student teachers need to acquire to engage in short-term artist visits in schools, which are characterised by the ‘unknown’. I argue that students need to learn to attune to the landscape of affordances in artist visits and direct their attention to particular affordances in that landscape. Teacher education can scaffold a landscape of affordance so that student teachers can develop those skills. Across the articles, the findings show how sociomaterial arrangements can be designed by creating relations between the human and non-human elements of the professions of education and art. I further develop the conceptual potential of alignment in terms of directedness, connectedness and positionality to capture qualities and features of the relation between the practices of education and art. From this perspective, the preparation of student teachers for teacher–artist collaboration is not so much a question of empowerment and levelling out asymmetries but of designing sociomaterial arrangements where the resources of the practices of education and art are brought into alignment. Throughout the discussion, I have highlighted several implications for teacher education, teacher–artist collaboration and research.
Lærer-kunstner-samarbeid er blitt vanlig i skolen, men lærere er i liten grad forberedt på slike samarbeid. Denne artikkelbaserte avhandlingen undersøker hvordan lærerutdanningene kan forberede lærerstudentene på samarbeid med kunstnere gjennom å skape forbindelser mellom utdannings- og kunstpraksiser. Det engelske begrepet aligment brukes for å forstå forholdet mellom lærere og kunstnere som i sitt daglige arbeid jobber med ulike mål, kunnskapsdomener og praksiser. Den empiriske konteksten er arbeidet med designet av et nytt kurs i lærerutdanningen som skal forberede studentene på kommende lærer-kunstnersamarbeid. Den Kulturelle Skolesekken (DKS), et norsk program som tilrettelegger for kunstbesøk i skolen, brukes som case. Primærdata består av videoopptak av workshops hvor deltakere fra utdanningsfeltet og kunstfeltet utformer dette kurset. I tillegg brukes artefakter produsert i designprosessen, en spørreundersøkelse og refleksjonsnotater. Med utgangspunkt i sosiomaterielle teorier og sosial praksisteori, setter jeg analytisk fokus på relasjonene mellom menneskelige og ikke-menneskelige elementer av utdannings- og kunstpraksis i sosiomaterielle konstellasjoner (engelsk: sociomaterial arrangements). Med dette som utgangspunkt, undersøker jeg følgende spørsmål: i) Hvordan kan relasjoner mellom utdannings- og kunstpraksis skapes i lærerutdanningen for å forberede lærerstudenter på lærer-kunstnersamarbeid? ii) Hvilke forhold muliggjør relasjoner mellom utdannings- og kunstpraksis i lærerutdanningen? iii) Hvordan kan relasjonene konseptualiseres? Forskningsspørsmålene diskuteres på grunnlag av tre artikler. Den første artikkelen undersøker hvordan en nyutviklet designmetode kalt Choreopattern kan brukes i kursutvikling innen lærerutdanningen med sikte på å tilrettelegge for samarbeid på tvers av profesjoner. Choreopattern består av flere stasjoner som deltakere beveger seg mellom, og det brukes kropslige og estetiske tilnærmiger i designprosessen.Ved bruk av koreografi som teori, gir artikkelen et bidrag til en forståelse av alignment som involverer romlige, mentale og emosjonelle aspekt og viser hvordan deltakerne på ulike måter viser engasjement, agency og kunnskap. I den andre artikkelen følger jeg designprosessen hvor deltakere fra utdanningsfeltet og kunstfeltet utformer kurset. Som del av dette kurset skal lærerstudentene samarbeide med dansekunststudenter om å lage et nytt DKS-prosjekt som de sammen skal implementere som del av lærerstudentenes praksis i skolen. Derfor skal det skapes en felles setting for disse to studentgrupppene. Ved å bruke materialitet og relasjonalitet som analytiske ressurser, identifiserte jeg tre mønstre i hvordan forbindelser ble skapt mellom de to praksisene i lærerutdanningen: konvergens, kollektiv gjennomføring og bindende segmentering. Utoverer det belyser artikkelen materialitetens rolle i designprosessen. Den tredje artikkelen bidrar konseptuelt til å identifisere hvilke ferdigheter lærerstudenter bør utvikle for å kunne delta i lærer-kunstner-samarbeid skolen som fremtidige yrkesutøvere. Her setter jeg søkelys på hvordan lærere kan dra nytte av kunstnerbesøk i skolen som er preget av det 'ukjente'. Jeg undersøker lærerstudentens posisjonalitet og orientering mot de nye sosiomaterielle omgivelsene som oppstår gjennom kunstnerbesøk. Jeg argumenterer for at studentene bør lære å kropslig rette seg (attune) mot handlingsmulighetene (affordances) som oppstår når kunstnere besøker skolen. For at lærerstudentene skal utvikle slike ferdigheter, kan lærerutdanningen skape en sosiomaterial omgivelse som ligner lærer-kunstner samarbeid. På tvers av artiklene viser funnene hvordan sosiomaterielle ordninger kan utformes ved å skape relasjoner mellom de menneskelige og ikke-menneskelige elementene i utdannings- og kunstpraksis. Jeg videreutvikler det konseptuelle potensialet til alignment i form av rettethet, tilknytning og posisjonalitet (directedness, connectedness, positionality) for å fange opp kvaliteter og trekk ved forholdet mellom undervisnings- og kunstpraksis. Fra dette perspektivet handler ikke forberedelsen av lærerstudenter for lærer-kunstner-samarbeid om å gi makt eller utjevne asymmetrier, men om å skape en sosiomateriell ordning der ressursene fra både utdannings- og kunstpraksis bringes i samsvar. Videre diskuterer avhandlingen hvordan materialitet og kroppsliggjorte møter kan muliggjøre forbindelser mellom praksisene. I diskusjonen fremhever jeg en rekke implikasjoner for lærerutdanning, lærer-kunstner-samarbeid og videre forskning.