Lekens plass og verdi i barnehagen. En Foucault-inspirert diskursanalyse av Oslostandard for et inkluderende leke- og språkmiljø.
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3172303Utgivelsesdato
2024Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Temaet for denne oppgaven er barns lek og deltakelse i barnehagen. Lek har alltid hatt en sentral plass i barnehagen, men de siste årene har imidlertid vist et økende press mot lekens plass. Samtidig har tidlig innsats blitt et sentralt tema i utdanningspolitikken. Jeg presenterer to barnehagetradisjoner; den skoleforberedende og den nordiske tradisjon, beskrevet av John Bennett (2010), og om synet på barn og lek innen disse tradisjonene. Disse har skapt en pedagogisk fagdebatt om balansen mellom lekens egenverdi og behovet for målrettet læring. Et sentralt utgangspunkt for denne masteroppgaven er FNs barnekomités generelle kommentar nr. 17 til artikkel 31 fra 2013, og deres bekymring for barns frie og spontane lek.
I denne masteroppgaven gjør jeg en diskursanalyse av Oslostandard for et inkluderende leke- og språkmiljø (Oslo kommune, 2019). Målet med analysen er å undersøke lekens plass i dokumentet, samt å avdekke fremtredende diskurser om barn og lek. Jeg har utformet og sendt ut en spørreundersøkelse, til barnehagelærere i Oslo kommune, for å få innsikt i hvor utbredt bruken av Oslostandarden er i barnehagene. Samt å undersøke i hvilken grad den kan bidra til å produsere eller opprettholde rådende diskurser i barnehagefeltet. For å identifisere Oslostandardens legitimeringsstrategier, har jeg tatt utgangspunkt i Reyes (2011) sine legitimeringsstrategier i politisk diskurs. Det teoretiske rammeverket er inspirert av Michel Foucault, og hans begreper diskurs, makt, kunnskap, sannhet og governmentality er sentrale analysebegreper i dette prosjektet. Analysens tilnærming tar utgangspunkt i Schaanning (2017), samt Laclau og Mouffes teori om nodalpunkter. Ved å benytte Foucaults diskursteori i denne oppgaven kan jeg få mulighet til å oppnå mer kunnskap om hvordan makt, kunnskap og sosiale strukturer påvirker språket, og hva vi snakker om og hvordan vi handler. Laclau og Mouffe sine teorier om nodalpunkter hjelper meg med å finne fremtredende diskurser i Oslostandarden. Jeg har avdekket to fremtredende diskurser om barn og lek; diskurs om barnet som human becomings og diskurs om lek som verktøy. Mine analyser indikerer at den tradisjonen som er mest fremtredende i Oslostandarden, er den skoleforberedende tradisjonen.